Tida gaar fort paa 1772 m.o.h

Tiden i Rwanda har gått fort og det er rart å tenke på at det allerede er desember og at nesten 1/3 av oppholdet er unnagjort. Det har helt klart vært spennende måneder, med mye lærdom, mange frustrasjoner, mye glede og masse opplevelser jeg ikke ville vært foruten!

Rart er det å være så langt borte fra kulde, snø, is, venner og familie; men samtidig så kommer det forhåpentligvis nye muligheter for å fryse og være med de nære og kjære i Norge! Og Rwanda er et bra land å bytte ut Norge med for en periode, ikke dumt å kunne bruke adventssøndagene til å sitte og nyte solen i hagen med en god bok, i stedet for å dra ullteppet godt rundt seg i sofaen hjemme (selv om det har sin sjarm det og!). Det er heller ikke minst dumt aa slippe unna julestyret med julemusikk/musakk, julegodter i butikkene fra begynnelsen av november og stressede mennesker i gatene som styrer fra butikk til butikk for aa finne de siste gavene foer julaften! Men selv om det er godt aa slippe unna slike ting, kan man jo savne tiden men har med sin familie og venner i jula da, og ikke minst 3 notter til askepott, blir ikke helt jul uten slikt! Men nok av de småsentimentale utbroderingene nå, hva har skjedd siden siste innlegg? Det har nemlig skjedd mye, baade arbeismessig og sosialt, og naar man har det travelt blir det liten tid til aa oppdatere denne siden her...

Endelig fikk vi hatt en skikkelig innvielse av huset. Som de ansatte i Røde Kors kunne gjøre oss bekjent med, kan man ikke invitere til fest uten å ofre noe; gjerne et dyr …(i utgangspunktet var det visst noe rart at vi kunne invitere til fest da vi ikke hadde bodd lenge i Rwanda, men slikt bryr vi oss ikke med, innflytningsfest come here!). Da verken jeg eller Camilla er særlig glad i ofring av dyr kun for å holde en fest (eller overhodet egentlig), gjorde vi en norsk vri og ofret ingenting annet enn tid for å finne ingrediensene til den norske retten vafler. De falt dessverre ikke helt i smak hos de lokale som kom, men vi likte dem i alle fall, saa faar vi heller prove aa ofre noe skikkelig neste fest... I tillegg til vaffellaging, stod Camilla for det kulturelle bidraget med bortlaering av hode skulder kne og taa! Dette, i motsetning til vafflene ble en stor hit, saa vi faar kjoere for Camillas fest-opplegg ved en senere annledning og!

I tillegg til vaar forste hus-fest har vi deltatt på vaar første generalforsamling, selvfølgelig kledd i tradisjonell kjole og som en del av protokoll gjengen med ansvar for å tilrettelegge alle deltakernes mapper, papirer og utseendet på møtelokalet. Som tradisjon tro når vi stiller i tradisjonell kjole på offisielle møter i Rwanda, kom selvfølgelig Rwanda TV for å filme og gjøre oss til tredjegangs kjendiser. Dessverre har vi enda ikke klart å få se innleggene på TV selv, da vi ikke har TV hjemme, men de ansatte kunne informere oss om at vi også denne gangen ble zoomet inn på… Så nå har Camilla og meg fått det for oss at vi må ta saken i egne hender (for en revolusjonerende tanke…) og prøve å oppsøke Rwanda TV selv for å få våre hender på TV-opptakene.

I litt over en uke hadde Camilla og meg gleden av aa ha besøk fra Norge, nærmere bestemt av sekretariatslederen for Røde Kors Ungdom. Det var veldig hyggelig og ikke minst oppklarende i forhold til å få satt seg ned og evaluert de første månedene av oppholdet, hvilke utfordringer som finnes, hvilken rolle vi har, hva som er forventet av oss både fra Norge sin side og Rwanda, i tillegg til aa faa vist henne litt av Rwanda og vaart arbeidsfelt! Paa bildet under ser du et marked i Nyanza distriktet som vi besokte for vi skulle paa et mote...MYE mennesker er vel det man forst legger merke til, men ser du noyere etter kan man faa oye paa noen tomater og andre salgsvarer.

Hva annet har skjedd siden sist? Vi har vaert ute i 'felt' for å gi opplysning om hygiene, hiv og aids noe som er en stor del av arbeidet som frivillige gjoer her i Rwanda, og det er en viktig form for utdanning som naar mange landsbyer og mindre steder. Da vi (fortsatt) ikke snakker Kinyarwanda som er formidlingsspraaket utenfor storbyen Kigali og til dels Butare, saa er det begrenset hva vi faar gjort bortsett fra moralsk (?) stotte, vaere en attraksjon, leke med barn og prove aa faa til en samtale med de fremmotte. Som man kan se av bildet til venstre, saa er det aa bli omringet av barn ute i landsbyene enkelt og det gir mye glede baade til oss og til barna naar vi kan utveksle noen fraser paa kinyarwanda, leke klappeleker og generelt bare vaere sammen med barna.

I tillegg til slike sensitiseringsmoter ute i landsbyene har jeg og Camilla vaert fasilitatorer på en workshop for peer-educators som skulle lære om hiv og aids. Dette var både morsomt, lærerikt og veldig utfordrende da alt foregikk på Kinyarwanda. Det var morsomt å endelig å virkelig ta del sammen med ungdommene og få vite mer om hvordan de jobber når de er ute i felt og generelt bli bedre kjent med de kulturelle utfordringene som ligger under når man jobber med temaer som hiv og aids, samt hvilke utfordringer peer-educatorene moter i hverdagen.

"du må ikke tåle så inderlig vel..."

Jeg har funnet det vanskelig å gi noe som helst bilde av det som skjer i nabolandet, kun noen få timer fra der jeg nå befinner meg, da det er en kompleks situasjon og jeg verken har alle fakta eller all informasjon.
Jeg har ikke tenkt å fordele skyld i den lenge pågående konflikten vest for der jeg nå er, eller spekulere i hva som er årsak eller pådriver i den eskaleringen i konfliktnivå som verden nå er vitne til. Det jeg ikke kan være nøytral til er de menneskelige lidelsene som er en konsekvens av det som skjer, der mennesker blir drevet på flukt i eget hjemland, på flukt fra alt de eier samt nære og kjære, for å prøve å redde seg selv og sin familie, for å prøve å skape en fremtid for seg selv. Jeg kan ikke stå her på sidelinjen uten å si ifra at virkningen av det som skjer går utover uskyldige barn, kvinner og menn. Barn blir forhindret i å vokse opp i trygghet, uten en mor eller far, eller begge deler; det forhindrer barn i få den stabiliteten de trenger og det forhindrer barn i å få det livet de fortjener!

Barn, kvinner og menn på flukt er noe man ikke bør være nøytral til og er ikke noe man bør tåle bare fordi det skjer i afrika, øst-europa, sør-amerika eller et annet sted der man selv ikke er. "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv" (arnulf øverland), gjelder like mye idag som da det ble skrevet.

Humanitær lidelse er noe vi ikke bør være nøytrale til eller godta for noen pris, det er ikke noe man bør skyve under stueteppe eller gjemme langt nede i skrivebordsskuffen, det er noe vi alle bør engasjere oss i for å få en slutt på. Land som når de ble uavhengige blir beskrevet som land med en god fremtid, med tilgang på natur og menneskelige ressurser er nå igjen tilbake i en sterk konflikt, en situasjon som har vart i et tiår. Hvorfor lærer vi aldri? Hvorfor gjør vi ikke det som står i vår makt for å få en slutt på menneskelige lidelser? Hvorfor lærer vi ikke av de historiene som har utspilt seg gang på gang på gang?

Daglig møter jeg levende historier på gaten, på markedet og i felt som hver dag lever med den tragedien og konflikten som utspandt seg i dette frodige landet med de tusen åser kun noen år tilbake. Når man ser hvor utrolig mye historien påvirker menneskers og samfunss liv år etter år etter år, er det ille å tenke på at i verden idag er mange millioner mennesker som er internt fordrevne samt på flukt utenfor egne landegrenser, som vil sitte igjen med grusomme opplevelser og være nok et eksempel på en gjentakende historie.
"Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv"...

Barnelandet Rwanda

Kikk gjerne innom artikkelen skrevet for Røde Kors Ungdom sine web-sider:)

Her er linken:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktuelt/Nyheter2/Barnelandet_Rwanda/

Ta gjerne en titt på Camillas artikkel også:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Overveldende_skolebesok/

Tradisjonell jente paa vestvendte veier

De siste ukene har bydd paa mang en ny opplevelse, baade med og uten tradisjonell rwandaisk drakt... Forestill deg to bleke jenter med et noe uformelig stoff drapert rundt kroppen i fargene burgunder og eggeskall, da har du meg og Camilla for noen uker tilbake naar vi var en del av protokollgjengen under partnership motet til nasjonalforeningen i Rwanda (vi kom til og med paa tv i disse kjolene...). Til stede var mang en ansatt fra naer og fjern, inkludert Norges representant fra regionskontoret i Nairobi. Etter aa ha hentet gjester paa flyplassen baade tidlig og sent en sondag i Oktober, i tillegg til aa ha sittet lordag og sondag med papirer til langt over hodet som skulle systematiseres i deltakerpermer, var det endelig klart for aa erklaere motet for aapnet og vaar nye rolle som tradisjonelle 'dukker' var igang:) Moetet i seg selv var interessant og jeg var i ekstase da jeg forstod overraskende mye fransk under en diskusjon over et prosjekt! Jippi, endelig er fransken paa glid....haaper jeg i alle fall! Kvelden gikk med til en liten fest, der samtlige deltakere var samlet paa Maison de la Jeunesse for aa spise god mat, se paa tradisjonell dans fra de som kan det, og de som ikke kan det (inkuldert meg og Camilla...).

Etter to kjappe dager i Butare var det igjen klart for den litt mindre trygge reisen med bussen til storbyen Kigali, nok en gang for aa ikle seg en herlig samling toy i uformelig fasong. Youth Assembly stod paa planen og for forste gang i rwandisk historie skulle tre ungdomsrepresentanter velges som faar ta del i rode kors styret. Paa bildet ses den nyvalgte ungdomspresidenten som blir intervjuet av tv. Det var moro aa faa delta paa dette motet, selv om det innebar en nye og mye mindre flatterende valg av tradisjonell drakt i fargene beige, gull og knall rod...Uansett fargevalg, komplimenter ble gitt og tatt imot med takk:) Morsomt var det aa mote de ca. 60 ungdommene som var kommet for aa delta paa motet fra de 30 distriktene i Rwanda (president og vise-president for ungdommene var invitert). For forste gang i lopet av de nesten to mnd som har gaat her i Rwanda fikk vi mote saa mange unge frivillige paa en gang! Jentene var sjenerte og turte nesten ikke snakke med oss, mens gutta er stikk motsatt og spoer villig i vei om det meste.

Etter aa ha vaert tradisjonelle jenter i noen dager vendte vi tilbake til Butare igjen for noen intensive dager med fullforing av diverse rapporter samt feltturer for aa delta i oppstartsfasen paa et nytt barneprosjekt i Nyamagabe distriktet. Der dro vi rundt sammen med 2 koordinatorer som skal lede prosjektet for aa snakke med hele lokalsamfunn for aa prove aa lokalisere de barna i mest saarbarelivssituasjoner for aa kunne etterhvert kunne gi et tilbud til disse i form av skolegang, sanitaertilbud, matprosjekter samt tilgang paa husly. Dette var helt klart sterke opplevelser der man faar mye ny kunnskap om hvordan ting gjoeres, hvem som faar tilbud og hvor behovene er storst. Da utsporringen av landsbyen foregikk paa Kinyarwanda og min kinyarwanda forelopig kun strekker seg til 27 ord, var det ikke saa mye jeg hadde aa tilby annet enn aa aktivisere en del av barna som var tilstede. Og jeg klager ikke, for barna er morsomme aa leke med og jeg kom virkelig tilbake til barndommen igjen da klappeleker og leking med hoppetau, hoppestrikk og traad-mellom-fingrene-som-man-kan-lage-figurer-med ble presentert:)

Selv om vi leker mens vi er paa jobb, saa er det tid for 'seriost' arbeid og, og etter arbeid kommer gjerne litt fritid...saa denne helgen satte C&C kursen mot vest, paa kronglete veier gjennom groenne aaser og bratte bakker, foer vi endte opp i Kibuye en idyllisk by ved lake kivu...( jeg er fullt klar over at det skjer ting over grensen til nabolandet og dette er forferdelig og trist aa tenke paa, men er noe jeg ikke vil gaa noe naermere innpaa paa i denne bloggen da oppdateringer om hva som skjer kan faaes gjennom aa folge med i media og internett). Kibuye har flotte naturomraader, som resten av Rwanda, med gode muligheter for turer, sol, bad og baatliv, noe vi benyttet oss av for aa prove aa hente oss inn etter noen intensive uker med jobbing. Camilla presterte aa felle en taare ved aa endelig ha sjo i naerheten og jeg maa innromme at sandefjordsk som jeg er saa var det deilig aa komme til vannet igjen:) Og naar sondagen ble benyttet i baat og paa en oy ute i innsjoen var helgen komplett! Til og med litt brunfarge klarte vi aa faa med oss tilbake til virkeligheten igjen.

Carina etter 9 mnd i Rwanda... (?!)

Det er nok en overhengende sannsynlighet at dette oppholdet 2 grader sør for ekvator vil gjøre noe med meg, på mange måter. Her vil jeg nevne noen uvaner, eventuelt fordeler (kommer helt ann på hvilken vinkling du selv tar) og 'forventninger' jeg med stor (?) sannsynlighet vil pådra meg underveis disse 9 månedene.

For enkelthetskyld har jeg kategorisert disse utsagnene, noe som gjør det lettere for deg som leser å gå direkte inn på de kategoriene du tror vil påvirke mitt forhold til deg. Som sagt er dette uvaner, fordeler og forventning jeg tror jeg står i fare for å tillegge meg, da mange av disse utsagnene er dagligdagse scenarioer og opplevelser her nede. Som ser hør og bør er det viktig å ha en noe useriøs artikkel med i en blogg, så her kommer en versjon av en meget lite PK artikkel. Spør om det er noe du lurer på!

Transport:

• Få signaler om når det kommer politikontroll av medbilister, gjerne ved stor bruk av blinklys, blending samt diverse håndgester der jeg får vite om jeg kan gasse på eller må slakke av.
• Blende medbilister, enten for moro skyld eller for å signalisere at politiet har kontroll lenger fremme.
• Forventer og kun betale 20 kr for en 2 timers busstur.
• Vinke mens jeg sitter i bil til alle som står rundt eller kommer løpende.
  
• Bli hentet av privatsjåfør hver dag for å bli kjørt til jobb.
• At når jeg skal transportere lange bjelker/planker, vann, frukt i kurver etc, så bærer jeg dette på hodet.
• At små barn bærer mindre barn på ryggen.

Primærbehov:

• Ikke nødvendig å spise på 8 timer, ei heller benytte toalett, da jeg forventer at jeg ikke har tilgang på vann til daglig.
• Dusjing er oppskrytt... (eller?).
• Bli spurt om jeg har sukkersyke om jeg ønsker å spise noe iløpet av en arbeidsdag.
• Spare vann i gul plastkanne i tilfelle vannmangel.
• Forvente aa faa servert varm drikke naar jeg vil ha vann eller brus paa restaurant...
• Bruke myggspray/mygga istedetfor parfyme.
• Sove på så hard pute at man får gnagsår på øret og kink i nakken.
• Bli hyper av 3 slurker kaffe.
• Få kjøpt en ukesrasjon av frukt og grønt for 7 kr.
• Få kjøpt sjokkis med mitt navn på:)
• Spise en grei middag ute paa restaurant for 7,50 kr...
• Reise til hovedstaden faar aa kjope paalegg til frokost.
  

Sosialt liv:

• Bli invitert i venners venner bryllup og ende opp som hovedattraksjonen selv om man ikke kjenner en sjel der...
• Ta ALT på sparket. Forvent at jeg kommer på døren kl. 8 en lørdag morgen for å invitere deg der og da på hyttetur eller viktige møter.
• Holde spontane taler om det er en mengde folk i nærheten.
• Bli midtpunktet på alle tilstelninger, uansett hvor og når.
• Kommer alltid til å gå med hodelykt i tilfelle strømbrudd.
• At alle nye jeg møter spør om jeg er gift eller har barn istedet for hvilke hobbyer jeg har. Og om jeg sier at jeg er verken gift eller har barn, få spørsmålet om jeg er nonne eller skal bli det...
• Henge med folk som har vært med i OL.
• At barn på skoler kommer løpende for å ta meg imot når jeg kommer på besøk eller går i gata...
• Bli danset for og dratt med i dansen ved ethvert skolebesøk.
• At små barn slutter å gråte når de ser meg da de har lært at muzungoer spiser små barn som gråter...?
• At hele nabolaget stiller til dugnad for miljøet en gang i måneden!
• At folk står i trærna for å få med seg fotballkamper.
• Bli vekket kl. 05.30 av taktfaste rop og sanger mens politiet/militæret eller nabolagets mosjonsgruppe har sin daglige løpetur rett utenfor dørstokken min.
• At guttekompiser holder hverandre i hånden og sitter på fanget til hverandre hvor som helst og når som helst.
• Ha tilegnet meg en veldig intern og merkelig form for humor, ogsaa kalt galgenhumor...
  

Musikk:

• Like tekno og dance låter...
• Elske Britney Spears og Backstreet Boys, samt Cher...
  
• Gå på konserter med kun playback.
• Forvente å kunne gå opp på scenen å gi artisten penger i lomma samt danse litt.
• Forventer at artisten på scenen takker for at jeg har kommet.
• Bue ut artisten om jeg ikke liker han/hennes imitering til muikken.

Arbeidsliv:

• Mange rare håndtrykk og hilsemåter. Enten det være seg slappe håndtrykk, klemming på et kinn, klemming ala fransk måte, holding på begge skuldre eller armer, vanlig håndtrykk som går over i tommelholding for så å gå tilbake igjen til vanlig håndtrykk, eller bare lene hånden inn mot den andres underarm.
• Forvente at african time gjelder overalt!
• Ikke si hadet når jeg legger på etter en telefonsamtale.
• Legge på røret når den jeg snakker med er midt i en setning.
• Snakke mye om planlegging uten og faktisk planlegge.
• Være en levende reklameplakat for min arbeidsgiver, i form av alltid gå kledd med logo.
• Ved enhver fotomulighet lete etter arbeidsgivers logo slik at den kan bli med på bildet og.

Samfunnstjenester:

• Forventer å finne vekslingsbyråer kalt: ’God is Able’
• Kan ikke banken veksle mine penger forventer jeg at de gir meg instruksjoner om hvor jeg finner black-market for veksling, gjerne inne i bildele-butikker.
• At telefonselskapene løper etter meg for å selge meg kontantkort på mellom 5 og 50 kr.
• At nyhetene kun har positive agurknyheter å tilby meg...her har TV2 og NRK en jobb å gjøre...
• Søker jeg online for visum eller jobb forventer jeg at jeg må fylle ut søknaden mens jeg er på nett hjemme for så å skrive den ut og gå å levere den personlig i skranken på visumkontoret eller hos arbeidsgiver...
• Kun betale 45 kr hos tannlegen for full undersøkelse.
• Hos frisøren forventer jeg å få håret dynket fullt av oliven olje spray som siste finish.
• Sette enorm pris på vann fra springen, helsevesen med godt utstyr, gratis skolegang og asfalterte veier.

Hus og Hage:

• Kun betale 1250 kr i måneden for 300 m2 hus og 1000 m2 hage, med banantrær og tomatplanter lett tilgjengelig. Innbakt i denne prisen 'forventes' det at vakt og hushjelp er med...
• Pynte vegger og bilen min med jesus-gjenstander.
• Belære folk om ulike landbruksmetoder, der kroppen og enklere redskaper er tingen og maskiner er oppskrytt!
• At adressen min er muzongoen i den og den umuduguduen, ikke navn på meg eller gata...
• Lukte på madrasser og puter før jeg kjøper det på gata.
• Skaffe meg husdyr som; gekko, maur, kakerlakker, hoppe-edderkopper, mygg, eventuelt geit og høner (om ikke naboen allerede har høner og gjeiter da).
• At øverste leder i bedriften/organisasjonen jeg jobber for blir med meg på husvisning.
• Ha 3 store hengelåser på dørene og 14 nøkler totalt på nøkkelknippet.
• Eksotiske kuer.

Språk:

• Snakke i vi-form, ikke jeg. Uansett hvilken situasjon vi (jeg) er i, enten det er under tannpussen, opphold på immigrasjonskontoret etc.
• Være språkforvirret til enhver tid. Skal jeg snakke norsk, engelsk, fransk, kinyarwanda eller swahili nå? Alt i samme setning kanskje?
• Glemme hvordan bokstaven L uttales, bytte den ut med R istedet, bortsett fra i ordet pili-pili (piri-piri) der omvendt utbytting er forventet!
• Snakke i forkortelser: PK, GS, SG, POA, KS, FM, OVC.
  
• Få rettet på min franskuttale for at det er for lite afrikansk-fransk uttale:)
• Gå rundt grøten i samtaler.
• Hvis jeg sier noe forventer jeg at mottaker tenker ' hva mener hun egentlig, hvorfor sier hun dette til meg, og hvilken agenda har hun'.
  

Kan jeg regne med at du har ledd noen ganger, blitt provoset andre ganger og blitt forbauset over det jeg her har skrevet? BRA:) Mange av disse punktene er satt veldig på spissen, så ta ting med en klype salt så fikser det seg!

Where the streets have no name

Rwanda er landet og Sør-Provinsen er stedet der adresse er oppskrytt og Umudugudu er det som gjelder. Umudugudu er 'nabolag' og disse har navn, selv om gatene ikke har det. Natur er det mye av noe jeg virkelig får oppleve når arbeidsdagen bringer meg og min medreisende ut på landsbygda i sør-provinsen, der husene blir mindre og mer tettbefolket, rismarker og sumper er en del av hverdagen og inntekten, i tillegg til lange avstander mellom arbeidssted, marked og hjem. Barn som bærer vann i både små og store gule jerry-kanner er hverdagskost, det samme er damer som bærer barn på ryggen og holder store paraplyer, som skygge for solen, i hånda. Paa umudugudu mote i en av sektorene i Nyanza distriktet.

Naturen er vakker i Rwanda, både å se på og spise. Frukt og grønt er nemlig utrolig billig her nede, noe som gjør at mye frukt og grønt konsumeres i løpet av uken! For litt informasjon til dere der hjemme som har relativt dyre frukt og grønt priser, så er dette normale priser her nede:

1 kg Tomater = 2,5 kr

1 kg Gulerøtter = 3 kr

1 stor Avocado = 50 øre

1 kg Bananer = 2 kr
1 kg lok = 1 kr

I tillegg til utrolige priser på markedet, har jeg og Camilla vårt eget banantre i hagen, dette er ikke vanlige bananer, men kokebananer som man kan ha til middag istedetfor poteter eller ris. Hagen vår har også nå fått et nytt tilskudd i form av tomatplanter, noe vi er veldig fornøyde med. Så gjenstår det bare å se om vi har så grønne fingre at vi klarer å få høstet noen tomater og!

Grønne fingre bør vi nesten gro over natten, for i dagene fremover blir det mye arbeid i jorda i lokale dugnader for miljøet i sektorene i det ene arbeidsdistriktet vårt. I tillegg til denne ene dagen med jord-jobbing, så ser det ut til at agronomen i meg må frem (uansett hvor dypt jeg enn må grave for å finne den), da et av programmene som hjelper barn i sårbare livssituasjoner her nede går ut på å dyrke mark, enten det er rismarker, sumpområder som dyrker jordnøtter, søtpoteter eller bønner. Dette er et av programmene jeg skal hjelpe til på, så agronom - fremad marsj!

Saa var det husene da...det er jo ikke til aa stikke under en stol at det er store kontraster mellom den standaren jeg lever i her og hjemme i Norge og den standaren den jevne Rwandaiser lever i. Dette kan jo lett ses paa de bildene jeg har lagt ut av det huset jeg og min medreisende bor i og disse husene som jeg til stadighet ser paa vei til og fra jobb. Det skal jo ogsaa nevnes at mange av husene her nede ikke ser ut som dette huset laget av leire. Ogsaa hus laget med sement finnes til og fra jobbveien, men dette har jeg desverre glemt aa faa med paa minnepinnen min denne dagen! Dette gir selvfolgelig mang en tanke om hvor urettferdig verden er, og hvor utrolig heldig jeg har vaert som er fodt inn i et av verdens rikeste land med alle de materielle godene som folger med. Men saa er det saa da, at den felleskapsfolelsen og den mellommenneskelige varmen jeg opplever her er noe som ikke er saa lett aa se i lille, kalde Norge. Og DET er virkelig noe jeg skal laere av og prove aa ta med meg hjem!

Men naa er det jo ikke bare jorddyrking og slikt jeg skal drive med her, selv om dette ser ut til aa bli en del av arbeidsoppgavene i rorhold til OVC-prosjektene her nede. Ogsaa andre arbeidsoppgaver vil staa sentralt, som for eksempel styrke ungdomsstrukturene og stotte opp om de frivillige baade i sektorene og distriktet, gi informasjon og faa informasjon om diverse temaer som helse, hygiene, hiv/aids, rode kors prinsipper og barns rettigheter. Dette er alle temaer som staar sentralt i organisasjonen her nede, og som jeg gleder meg masse til aa faa ta del i. Organisasjonstrukturen er en ganske annen enn det jeg er vant med fra Norge, saa daglig faar jeg ny input i forhold til hvordan ting henger sammen her, spesielt i forhold til hvordan de frivillige jobber her nede. Dette er kjempe spennende og laere mer om, og ikke minst gleder jeg meg til aa bli bedre kjent med flere frivillige! I tillegg til disse arbeidsoppgavene skal Camilla og meg ogsaa vaere med aa styrke og stotte opp om youth sections i skoler (selv om dette er i skoler, saa er det fortsatt en del av RK strukturen, noe som gjor at det virker noe uoversiktlig, men sann er naa det). Dette har gjort at vi har vaert paa besok paa mang en skole ilopet av de siste to ukene, og dette forer med seg mange lopende barn, mange sporsmaal, vinking og sjenert snakking og peking. Ikke minst er det mye dansing naar vi kommer paa besok. Paa bildet til venstre er jeg og Camilla paa besok hos en skredderklasse som er sponset av Rode Kors som del av skills training istedetfor secondary school. Og det er ikke bare de vi kommer paa besok til som danser, vi blir ogsaa dratt med og faar ristet godt los i takt med sanger paa Kinyarwanda.

Tusen aaser, folelser og opplevelser

Saa var Kigali et tilbakelagt stadium og Butare et faktum. Sondag formiddag sa vi farvel til hovedstaden etter mange innkjop og fikk etter mye om aa men pakket alt i bilen og satt kursen for sor-Rwanda og universitetsbyen Butare. Vel fremme og etter noe utpakking i det flotte huset som er vaart for de neste 9 mnd, var vi klappet aa klart for madrass kjoping paa det lokal markedet. Selv om markedet egentlig er sondagsstengt, stoppet ikke det oss og vaar kontaktperson i letingen etter den perfekte madrass... Etter aa ha traalet det tomme markedet etter folk som kunne hjelpe oss i letingen, fant vi endelig det vi lette etter; en liten stand med madrasser i forskjellige farger og med virkelig forskjellig kvalitet. Som de madrassbevisste kjoperne vi er, skulle vi gjerne ha det beste; noe som viste seg aa bli en dyr, illeluktende, fargerik og hard affaere. Saa naa sover jeg paa en herlig illeluktende, hard madrass i vaart flotte hus som har det meste utenom stodig vanntilforsel. Og som tillegg til den flotte madrassen har jeg faatt kjopt inn et skikkelig blomstrete teppe i rosatoner samt rosatonet laken og putetrekk, saa her er det virkelig matching og fancy fancy:)
Grunnet mye mygg og lite myggnetting, da vi manglet noe aa feste nettingen i, ble det to trange netter i senga til Camilla (det eneste stedet en improvisert myggnettingslosning fungerte).

Dagen etter bar det avsted til markedet igjen for aa prove aa finne puter, og puter fant vi og puter luktet vi paa for aa prove aa spare vaare neser for mer mindre godluktende ting til soverommet. Putene lukter ikke, men er derimot innmari harde, saa kink i nakken er naert forestaaende...Men hva gjor vel det, naar man lever i et hus tilnaermet et slott med hage saa stor saa stor og med saa mange flotte mennesker rundt oss som tar godt vare paa oss og viser oss Rwanda fra sin beste og noen ganger mest tragiske side? For det gaar opp og ned her paa mange flere maater enn alle turene over de tusen aaser; noe som gjor dagene veldig interessante, flotte, folelsesfylte og triste, men som til sammen utgjor det beste og det mest utfordrende i hverdagen som ungdomsdelegat.

De siste dagene har vi faatt sett mye mer av de rurale omraadene i Rwanda enn det vi tidligere har faatt oppleve, noe som virkelig gir mersmak da det er utrolig vakkert landskap, veldig hyggelige mennesker som etter aa ha sett paa oss noen minutter ofte kommer bort for hilse paa, lope etter bilen, ta paa oss eller stille utrolig mange sporsmaal baade paa kinyarwanda, fransk og noe engelsk. En annen kuriositet herfra er at bilene som ses i gatene og som vi sitter paa med veksler paa aa ha ratt paa venstre og hoyre side...Er vel igrunn kun et importeringsfenomen da det her er vanlig aa importere biler fra Kenya med venstrekjoring samtidig som man importerer biler fra andre land med hoyre kjoring og, men artig er det lell.

I tillegg til aa oppleve mye ute i felt og paa landeveien saa har Butare og flyttingen hit ogsaa foert med seg opplevelser i hjemmet. 'Slottet' vaart har 3 soverom, peis, spisestue, vanlig stue og gang. I tillegg til 'ute'kjokken og ekstra rom. Dette utekjokkenet var lite fristende saa vi flyttet kjokkenet fra det stedet til et vanlig 'soverom' var det tid for matlaging og ikke minst oppvask. Manglende vanntilforsel har foert til improvisasjon paa oppvaskfronten, noe Camilla tydelig demonstrerer paa bildet. Ingenting er som aa vaske opp i vasken paa badet i morket paa grunn av manglende elektrisitet og vann! Saa selv om huset er herskapelig i seg selv og ikke minst med den store hagen (der det for tiden jobber 3 personer paa eierens regning med aa plante tomater og saa nytt grass) saa er det ogsaa tid og sted for improvisasjon i de daglige rutinene.


Etter mandagens planleggingsmote med diverse folk i organisasjonen, har jeg og Camilla blitt tatt med paa flere feltturer i sor-provinsen. Der har vi faatt besoke skoler, youth sections, prosjekter knyttet opp mot OVC's (orphans and vulnerable children). Disse turene har vaert preget av mye latter, dans, sang og fomling paa fransk og kinyarwanda, i tillegg til mange sporsmaal om oss, Norge og Rode Kors. Til tider har noen av disse besokene vart som aa oppleve en 'kjendis' tilvaerelse; i form av at barn og ungdommer kommer lopende etter bilen vi sitter i, mot oss naar vi gaar ut og stiller seg i klynger rundt oss. Mens vi staar i disse klyngene stilles mang et sporsmaal, gjerne om vaar sivilstatus, hva vi dyrker i Norge, hvor mange barn vi har og hvilken kirke vi tilhorer. I tillegg til disse samtalene faar vi sporsmaal om aa ta bilder, noe vi gjerne gjoer og noe som til tider skaper utrolig mye glede, latter og hylende skraal. Samtidig som barna til tider kan vaere litt sjenerte, tiner de fort opp og ender gjerne med aa 'teste' om huden vaar smitter av ved aa gni litt paa armen vaar aa kikke for saa aa hyle av latter.

I tillegg til disse mer uformelle samtalene blir vi fort kastet inn i informasjonsarbeid om Rode Kors og forskjellene og likehetene mellom organisasjonen i Norge og Rwanda paa disse besokene. Plutselig mens vi sitter eller staar aa aner fred og ingen fare faar vi beskjed om aa holde et lite foredrag om Norge, oss selv og hvordan organisasjonen jobber hjemme. Dette tar meg litt paa senga, men ut kommer informasjon og alle blir glade:)

I tillegg til aa faa mer kunnskap om arbeidet til Rwanda Red Cross, onsket en av de ansatte i organisasjonen at vi skal faa mer kunnskap om folkemordet i '94. Han mente at for aa jobbe i Rwanda maa vi forstaa og kjenne til historien, siden alt arbeidet til Rwanda Red Cross er preget av dette. Derfor ble vi tatt med til Genocide Memorial Centre i Gikongoro. Der ble vi fortalt at under folkemordet i 1994 flyktet flere tusen personer til denne nedlagte skolen, der de ble fortalt at de ville faa beskyttelse. I noen dager fikk de mat, vann og ble beskyttet, slik at de skulle hente flere som fryktet for aa bli drept. Til slutt var 50 000 barn, voksne og gamle samlet paa skolen. I lopet av noen faa netter ble samtlige drept og lagt i massegraver. I etterkant av folkemordet har likene blitt gravd opp og 14 000 kropper har blitt balsamert og ligger naa paa utstilling fordelt paa 24 rom.
Dette var et utrolig sterkt moete med en historie som preger hverdagen til saa mange mennesker her i landet. Taarene satt lost naar vi ble geleidet inn i rommene og ble fortalt historien til stedet. I tillegg til alle de forskjellige minnesmerkene rundt omkring i landet saa blir man ogsaa minnet paa hvilken historie som finnes her ved at man til stadighet ser fanger gaa rundt i gatene paa vei til/fra community work i sine lett gjenkjennelige rosa eller oransje drakter. Ikke alle disse fangene sitter fengslet pga av folkemordet, men folk her har estimert at ca. 80% av fangene er her pga av dette.
Men nok om dette for denne gang...Det er nemlig ikke det triste og tunge som alltid preger det jeg ser her nede, samtidig som dette alltid har en paavirkning. Men det totale inntrykket jeg sitter igjen med er utrolig komplekst fylt av baade gleder, sorger og ikke minst mange utfordringer i tida som kommer.

Beklager faa bilder, men nettet er ikke akkurat raskt her nede saa faar ikke lastet opp saa mange bilder...men en gledelig ting er jo at jeg blir unaturlig glad naar endelig det foerste bildet klarer aa bli lastet opp etter 3,5 timer med ventetid:)

Lite land, utrolig med folk!

Som tidligere nevnt her på bloggen har Rwanda et fantastisk landskap med frodige utrolig grønne åser og en veldig rød jord, noe som ofte får tankene til å vandre til metaforer for den historien dette lille landet har. I tillegg til den utrolige naturen, så er det en annen ting som slår en når en kommer til Rwanda, nemlig alle menneskene som er ute i gatene, langs med veikanten, på jordene, i husene, på takene; overalt der mennesker kan komme til så er det mennesker! Man skjønner fort at dette er et veldig tett befolket land, kanskje det landet med størst befolkningstetthet per kilometer?!

Så selv om det alltid er mye folk rundt oss nesten til enhver tid, så er det i alle fall godt at alle vi møter er veldig blide, hyggelige og relativt kontaktsøkende. Til og med barna har vært veldig kontaktsøkende, noe vi har fått høre at de sjelden er (men dette forandres kanskje når vi kommer ut av hovedstaden og inn i de mer rurale områdene?!). Det går ikke en dag uten av at en flokk barn løper mot oss for å hilse på; gjerne hilse på fransk, og ta oss i hånden eller på huden (noen ganger kan det nesten føles ut som om de sjekker om hvitfargen vår smitter av, noe den ikke gjør...). Men dette var noe vi hadde hørt at ikke var så sannsynlig at kom til å skje, da rwandaisere ofte er veldig sjenerte og ikke tar så fort kontakt. Men foreløpig har barna vist seg fra en helt annen side.

Men det er virkelig ikke bare barna her som er utrolig blide og hyggelige, også voksne er det. Jeg føler meg godt tatt vare på og møtt her nede, så selv om det er noen spilleregler som må læres for å skjønne mer av hva som skjer rundt meg til enhver tid, så er det ikke tvil om at rwandaisere er hyggelige folk!

Forhåpentligvis flytter Camilla og meg sørover til Butare nå i helgen, da kontraktene skal være i orden for det huset vi skal bo i, og vi er klare for å 'innta' Butare, kontorene, landsbyene og ikke minst slottet vårt av et hus:) Skulle noen befinne seg i sentral Afrika og ha lyst til å komme på besøk, vi har plass til dere!

En annen ting som gjør at det skal bli litt godt å flytte fra Kigali er det faktum av at vi hver morgen i halv seks tiden blir vekket av en gjeng mannfolk på løpe- og hyle/brøle/synge tur rett utenfor dørstokken vår, noe som den første gangen gav oss en skikkelig støkk og jeg i alle fall tenkte mitt i forhold til...oj hva skjer, er det noe fare på ferde nå? Heldigvis kan vi være betrygget i at det ikke er noe spesielt farlige 'gerilja'grupper på ferde, det er nok snarere en vennligsinnet gjeng mosjonister som tar seg en tidlig opp-og-våkne-være-sprek-og-bråke-ganske-mye tur!

I tillegg til alle rwandaiserne som av veldig naturlige årsaker bor her i Rwanda (!) så er det også en liten delegasjon nordmenn her, noe jeg og Camilla fikk oppleve på lørdagen da vi deltok på en liten lunsj-get-together. Der var det slik at vi traff samtlige nordmenn med unntak av ei som bor her i Rwanda. Nå er det ikke slik at det er så mange nordmenn her, så det var ikke så mange vi traff...Totalt bor det 7 stykker her, derav 4 barn....ja og nå meg og Camilla da. Så nå er det kanskje muligheter for et lite 17 Mai tog? Ellers har helgen godt med til å prøve å hente seg litt inn, samt vise en kompis av Camilla rundt i Kigali og ikke minst ta seg en liten dukkert i hotelbassenget på Hotel des Mille Collines. En liten luksus vi følte vi trengte men som samtidig gav litt rar bismak da vi nesten følte oss litt 'koloniale'. Jeg trøster meg med at når ukene går og vi blir godt kjent med folk og fe her nede så blir det kanskje mindre behov for slike utflukter til hoteller og luksuslivet:)
Over og ut for denne gangen!

Kultursjokk, stempling og hus i Butare!

Så var første uken i Rwanda over med mange forskjellige nye inntrykk, følelser og utfordringer. Både arbeidsmessig, sosialt og ikke minst språkmessig! I løpet av en dag snakkes gjerne Fransk, Kinyarwanda, Engelsk, Swahili og ikke minst mye gestikulering med kroppspråket. I tillegg snakker jeg og Camilla norsk oss i mellom, så man kan trygt si at språkforvirringen til tider er total:)

Ellers har kultursjokket vært en liten tur på besøk denne uken, med en liten gjesteopptreden mandag og tirsdag, da mye føltes tungt og kommunikasjonen med omverdenen føltes vanskelig, men heldigvis har sjokket sluppet taket og jeg gleder meg nå igjen masse over å være her! Nydelige folk vi har blitt kjent med gjennom jobben og de tar godt vare på oss, nesten litt for godt da det noen ganger kan være behov for litt 'alenetid', men bedre med for mye 'oppvartning' enn for lite...eller?

De første dagene på jobb etter søndagens tur til Butare for evalueringsmøte med de forskjellige distriktene var noe annerledes enn jeg hadde forventet. En annen positiv ting som kom ut av vårt besøk til Butare, i tillegg til all informasjonen vi fikk, var at vi fikk sett på hus:) Vi fant et flott hus med mye plass ca. midt mellom kontoret og butare by, noe som passer oss helt perfekt:) Så er det noen som vil ta seg en tur, har vi nok av plass:) Tilbake i Kigali, ble lite eller ingen informasjon gitt til oss om hva vi skulle gjøre og jo mer vi spurte jo mindre fikk vi vite...men etter litt frustrasjon så fant vi løsningen; sitte stille eller bare henge rundt og så fikk vi info uten å stille spørsmål :)

Onsdagen gikk med til å leke stempelmaskin (se bildet over), da vi satt å stemplet medlemskort til den o'store gullmedaljen. Men godt å endelig gjøre noe! Dette var også dagen for å skrive litt mail og leke reddende datanerd for kontorpersonalet da nettet streiket mens vårt MTN nett fungerte:) Helsefasilitetene i Kigali har også hatt et lite besøk av to muzungoer, da Camilla hadde vondt i tennene og vi måtte teste tannlegetilbudet i landet med tusen åser. Vi kan konstantere at tilbudet er svært godt og svært billig:) (se bildet over).

Ellers har dagene vært fylt med mye hilsing på personalet og frivillige og idag har vi vært å besøkt et OVC prosjekt her i Kigali, noe som var veldig artig:) 

I morgen er det Umuganda, noe som vil si at alle i hver Umudugudu (nabolag) har felles opprydning av fellesarealer, noe vi skal være med på, så det skal bli artig å se hvordan foregår:) Over og ut fra Rwanda for denne gang!

Kenya i bilder....

Muraho fra Rwanda!

Dagene i Nairobi har vært veldig avslappende samt informative da vi har blitt oppdatert på sikkerhetssituasjonen både i regionen samt i Kenya og Rwanda. Torsdagen hadde Camilla bursdag og passende nok var det lagt opp til et besøk i Nairobi National Park. Der vi kunne se både Sebra, Løve, Sjiraffer, Vannbøfler og mange mange andre dyr:) 

Etter noen lettere lukseriøse dager i Nairobi, Kenya ankom vi Rwanda igår ettermiddag. Etter passkontroll og lettere kaotisk uthenting av bagasje på flyplassen ble vi møtt av tre veldig blide og hyggelige personer fra Rwanda Røde Kors. De fraktet oss gjennom herlig grønne åssider med tilsvarende herlig rød jord til hovedkvarteret til Croix Rouge de Rwanda, der vi nå bor i hver vår lille leilighet med toalett og dusj. Dette er en del av organisasjonsens  måte å tjene litt penger på for å fortsette andre typer aktiviteter ved at de kan leie ut et rom eller to:) Det er her vi også spiser maten vår, som til opplysning er veldig god! Kokte bananer, bønner og kokt kjøtt gjør at vi får spist godt og blir klare for dagen. Personalet og de friville er kjempe hyggelige og tålmodige som holder ut alle våre kanskje underlige spørsmål:) Det er mange som bor inne på området til Røde Kors av de som jobber der, noe som kanskje viser at de ikke skiller like mye på jobb og fritid som oss i Norge:) 

Ellers prøver vi å lære oss litt KinyaRwanda som ser ut til å være det språket flest snakker her, i tillegg til Fransk og noe Engelsk, så vi har litt å lære:)

Nairobbery...

Da er Camilla og meg endelig i Afrika, nærmere bestemt i Kenyas hovedstad Nairobi (aka Nairobbery). Vi kom igår etter en liten flytur fra Gardermoen til Schiphol før siste destinasjon var Nairobi. Fred hentet oss på flyplassen og han har igrunn kjørt oss både hit og dit, til og fra kontoret til NorCross og IFRC etc! 

Nå nytes litt stilletid ved bassenget og oppdatering av epost, nett og macadamia nuts:)

Mer oppdateringer, med spennende stoff (lover at vi har opplevd mer artig neste gang!) kommer senere! Men nå, litt 'profilering' av ungdomsdelegatprogrammet og seff Camilla og meg....sjekk ut denne linken :) http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Hva_er_Internasjonal_ungdomsutveksling/Arets_ungdomsdelegater/

Godt igang med kursing og vannkopper!

Fra 24. August har vi som skal være ungdomsdelegater vært samlet på kurs, noe vi skal være frem til 12. September. Første uken var vi sammen med folk fra andre organisasjoner på et kurs gjennom Fredskorpset og denne uken samt neste er kun oss fra Røde Kors Ungdom samlet i Oslo for egen kursing.
Det blir mye gjennomgang av aktiviteter vi driver med i RKU samt hvordan organisasjonen er bygget opp både her hjemme og i det landet vi skal utplaseres i. Endelig har vi fått møte de to jentene som vi utveksler med, og Aline og Jennifer er kjempe herlige jenter med mye godt humør, og ikke minst gode kunnskaper og erfaringer fra Røde Kors arbeid i Rwanda!!! Etter å ha snakket med dem gleder jeg meg enda mer til å dra nedover å virkelig komme igang, og heldigvis nærmer det seg fort....:) Vi har igrunn allerede fått en liten forsmak på at når folk fra forskjellige land møtes så kan ting skje, slik som at det som er en vanlig barnesykdom her plutselig bryter ut...Jennifer har nemlig fått vannkopper:(
I tillegg til kursing om forskjellige emner har vi fått våre nye jobb pc'er, og det er denne jeg nå prøver å bli litt kjent med. Men kursing er jo ikke bare forelesninger etc, men også mye sosialt både med folk fra RKU samt venner i Oslo, så det er koselig å få sett så mange som mulig før man har avreise:)
Dette var en liten oppdatering (ja jeg vet, tørr og kjedelig, men jeg lover å skjerpe meg og komme sterkere tilbake senere!).

Linker og aktuelle artikler

Linker og aktuelle artikler:

8. August 2008 kom Dagbladet med artikkelen 'Frankrike deltok i folkemordet i Rwanda', følg linken under og les mer: 

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/05/542709.html

Denne artikkelen er en direkte oppfølger til Reuters nyhetsartikkel: 'Rwanda accuses France directly over '94 genocide':

http://www.alertnet.org/thenews/newsdesk/L5359713.html

Human Rights Watch har en god del stoff om folkemordet;

http://www.hrw.org/reports/1999/rwanda

Rwanda here I come!

I slutten av mai 2008 ble det klart at jeg får dra ut som ungdomsdelegat med Norges Røde Kors til Rwanda, og søsterorganisasjonen der. Nå er det i begynnelsen av august, og reisen nærmer seg med stormskritt, og jeg begynner for alvor å glede meg! Fra 24 august til 13 september er det briefing og kursing i regi av Norges Røde Kors i Oslo, der skal vi gjennom mange timer med kursing i alt fra aktivt valg, internasjonal humanitær rett, førstehjelp og ikke minst på flukt. 15 september reiser jeg sørover til Rwanda, det lille landet i sentral afrika, som er nærmeste nabo med DR Congo, Burundi, Uganda og Tanzania.

Rwanda ble frigjort fra Belgia i 1962, og idag er det Paul Kagame

 som er president i republikken som er hjem til ca.9 millioner mennesker. Barn og unge er den største andelen av befolkningen, og gjennomsnittsalderen er ca. 18 år, noe som er veldig ungt! Verden forbinder gjerne Rwanda med folkemordet i 1994 der ca. 800 000 mennesker ble drept på grunn av etnisk, sosio-økonomisk og annen tilhørighet til det som da ble referert til som gruppene Hutu og Tutsi. Les gjerne mer på f.eks http://en.wikipedia.org/wiki/Rwanda, og https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos.rw.html 

Butare (Huye) i sør-provinsen, er det lille byen jeg og min med-delegat skal bo i de 9 mnd vi er på jobb der nede. Denne byen blir beskrevet som den viktigste byen i Rwanda frem til 1965 da landets hovedstad, Kigali, overtok denne æren. Fortsatt har Butare det største universitetet i landet, selv om det er en liten by. Les gjerne mer på www.rwandatourism.com/kigali.htm, og mer informasjon om stedet kommer når jeg finner meg tilrette der nede!