Carina etter 9 mnd i Rwanda... (?!)

Det er nok en overhengende sannsynlighet at dette oppholdet 2 grader sør for ekvator vil gjøre noe med meg, på mange måter. Her vil jeg nevne noen uvaner, eventuelt fordeler (kommer helt ann på hvilken vinkling du selv tar) og 'forventninger' jeg med stor (?) sannsynlighet vil pådra meg underveis disse 9 månedene.

For enkelthetskyld har jeg kategorisert disse utsagnene, noe som gjør det lettere for deg som leser å gå direkte inn på de kategoriene du tror vil påvirke mitt forhold til deg. Som sagt er dette uvaner, fordeler og forventning jeg tror jeg står i fare for å tillegge meg, da mange av disse utsagnene er dagligdagse scenarioer og opplevelser her nede. Som ser hør og bør er det viktig å ha en noe useriøs artikkel med i en blogg, så her kommer en versjon av en meget lite PK artikkel. Spør om det er noe du lurer på!

Transport:

• Få signaler om når det kommer politikontroll av medbilister, gjerne ved stor bruk av blinklys, blending samt diverse håndgester der jeg får vite om jeg kan gasse på eller må slakke av.
• Blende medbilister, enten for moro skyld eller for å signalisere at politiet har kontroll lenger fremme.
• Forventer og kun betale 20 kr for en 2 timers busstur.
• Vinke mens jeg sitter i bil til alle som står rundt eller kommer løpende.
  
• Bli hentet av privatsjåfør hver dag for å bli kjørt til jobb.
• At når jeg skal transportere lange bjelker/planker, vann, frukt i kurver etc, så bærer jeg dette på hodet.
• At små barn bærer mindre barn på ryggen.

Primærbehov:

• Ikke nødvendig å spise på 8 timer, ei heller benytte toalett, da jeg forventer at jeg ikke har tilgang på vann til daglig.
• Dusjing er oppskrytt... (eller?).
• Bli spurt om jeg har sukkersyke om jeg ønsker å spise noe iløpet av en arbeidsdag.
• Spare vann i gul plastkanne i tilfelle vannmangel.
• Forvente aa faa servert varm drikke naar jeg vil ha vann eller brus paa restaurant...
• Bruke myggspray/mygga istedetfor parfyme.
• Sove på så hard pute at man får gnagsår på øret og kink i nakken.
• Bli hyper av 3 slurker kaffe.
• Få kjøpt en ukesrasjon av frukt og grønt for 7 kr.
• Få kjøpt sjokkis med mitt navn på:)
• Spise en grei middag ute paa restaurant for 7,50 kr...
• Reise til hovedstaden faar aa kjope paalegg til frokost.
  

Sosialt liv:

• Bli invitert i venners venner bryllup og ende opp som hovedattraksjonen selv om man ikke kjenner en sjel der...
• Ta ALT på sparket. Forvent at jeg kommer på døren kl. 8 en lørdag morgen for å invitere deg der og da på hyttetur eller viktige møter.
• Holde spontane taler om det er en mengde folk i nærheten.
• Bli midtpunktet på alle tilstelninger, uansett hvor og når.
• Kommer alltid til å gå med hodelykt i tilfelle strømbrudd.
• At alle nye jeg møter spør om jeg er gift eller har barn istedet for hvilke hobbyer jeg har. Og om jeg sier at jeg er verken gift eller har barn, få spørsmålet om jeg er nonne eller skal bli det...
• Henge med folk som har vært med i OL.
• At barn på skoler kommer løpende for å ta meg imot når jeg kommer på besøk eller går i gata...
• Bli danset for og dratt med i dansen ved ethvert skolebesøk.
• At små barn slutter å gråte når de ser meg da de har lært at muzungoer spiser små barn som gråter...?
• At hele nabolaget stiller til dugnad for miljøet en gang i måneden!
• At folk står i trærna for å få med seg fotballkamper.
• Bli vekket kl. 05.30 av taktfaste rop og sanger mens politiet/militæret eller nabolagets mosjonsgruppe har sin daglige løpetur rett utenfor dørstokken min.
• At guttekompiser holder hverandre i hånden og sitter på fanget til hverandre hvor som helst og når som helst.
• Ha tilegnet meg en veldig intern og merkelig form for humor, ogsaa kalt galgenhumor...
  

Musikk:

• Like tekno og dance låter...
• Elske Britney Spears og Backstreet Boys, samt Cher...
  
• Gå på konserter med kun playback.
• Forvente å kunne gå opp på scenen å gi artisten penger i lomma samt danse litt.
• Forventer at artisten på scenen takker for at jeg har kommet.
• Bue ut artisten om jeg ikke liker han/hennes imitering til muikken.

Arbeidsliv:

• Mange rare håndtrykk og hilsemåter. Enten det være seg slappe håndtrykk, klemming på et kinn, klemming ala fransk måte, holding på begge skuldre eller armer, vanlig håndtrykk som går over i tommelholding for så å gå tilbake igjen til vanlig håndtrykk, eller bare lene hånden inn mot den andres underarm.
• Forvente at african time gjelder overalt!
• Ikke si hadet når jeg legger på etter en telefonsamtale.
• Legge på røret når den jeg snakker med er midt i en setning.
• Snakke mye om planlegging uten og faktisk planlegge.
• Være en levende reklameplakat for min arbeidsgiver, i form av alltid gå kledd med logo.
• Ved enhver fotomulighet lete etter arbeidsgivers logo slik at den kan bli med på bildet og.

Samfunnstjenester:

• Forventer å finne vekslingsbyråer kalt: ’God is Able’
• Kan ikke banken veksle mine penger forventer jeg at de gir meg instruksjoner om hvor jeg finner black-market for veksling, gjerne inne i bildele-butikker.
• At telefonselskapene løper etter meg for å selge meg kontantkort på mellom 5 og 50 kr.
• At nyhetene kun har positive agurknyheter å tilby meg...her har TV2 og NRK en jobb å gjøre...
• Søker jeg online for visum eller jobb forventer jeg at jeg må fylle ut søknaden mens jeg er på nett hjemme for så å skrive den ut og gå å levere den personlig i skranken på visumkontoret eller hos arbeidsgiver...
• Kun betale 45 kr hos tannlegen for full undersøkelse.
• Hos frisøren forventer jeg å få håret dynket fullt av oliven olje spray som siste finish.
• Sette enorm pris på vann fra springen, helsevesen med godt utstyr, gratis skolegang og asfalterte veier.

Hus og Hage:

• Kun betale 1250 kr i måneden for 300 m2 hus og 1000 m2 hage, med banantrær og tomatplanter lett tilgjengelig. Innbakt i denne prisen 'forventes' det at vakt og hushjelp er med...
• Pynte vegger og bilen min med jesus-gjenstander.
• Belære folk om ulike landbruksmetoder, der kroppen og enklere redskaper er tingen og maskiner er oppskrytt!
• At adressen min er muzongoen i den og den umuduguduen, ikke navn på meg eller gata...
• Lukte på madrasser og puter før jeg kjøper det på gata.
• Skaffe meg husdyr som; gekko, maur, kakerlakker, hoppe-edderkopper, mygg, eventuelt geit og høner (om ikke naboen allerede har høner og gjeiter da).
• At øverste leder i bedriften/organisasjonen jeg jobber for blir med meg på husvisning.
• Ha 3 store hengelåser på dørene og 14 nøkler totalt på nøkkelknippet.
• Eksotiske kuer.

Språk:

• Snakke i vi-form, ikke jeg. Uansett hvilken situasjon vi (jeg) er i, enten det er under tannpussen, opphold på immigrasjonskontoret etc.
• Være språkforvirret til enhver tid. Skal jeg snakke norsk, engelsk, fransk, kinyarwanda eller swahili nå? Alt i samme setning kanskje?
• Glemme hvordan bokstaven L uttales, bytte den ut med R istedet, bortsett fra i ordet pili-pili (piri-piri) der omvendt utbytting er forventet!
• Snakke i forkortelser: PK, GS, SG, POA, KS, FM, OVC.
  
• Få rettet på min franskuttale for at det er for lite afrikansk-fransk uttale:)
• Gå rundt grøten i samtaler.
• Hvis jeg sier noe forventer jeg at mottaker tenker ' hva mener hun egentlig, hvorfor sier hun dette til meg, og hvilken agenda har hun'.
  

Kan jeg regne med at du har ledd noen ganger, blitt provoset andre ganger og blitt forbauset over det jeg her har skrevet? BRA:) Mange av disse punktene er satt veldig på spissen, så ta ting med en klype salt så fikser det seg!

Where the streets have no name

Rwanda er landet og Sør-Provinsen er stedet der adresse er oppskrytt og Umudugudu er det som gjelder. Umudugudu er 'nabolag' og disse har navn, selv om gatene ikke har det. Natur er det mye av noe jeg virkelig får oppleve når arbeidsdagen bringer meg og min medreisende ut på landsbygda i sør-provinsen, der husene blir mindre og mer tettbefolket, rismarker og sumper er en del av hverdagen og inntekten, i tillegg til lange avstander mellom arbeidssted, marked og hjem. Barn som bærer vann i både små og store gule jerry-kanner er hverdagskost, det samme er damer som bærer barn på ryggen og holder store paraplyer, som skygge for solen, i hånda. Paa umudugudu mote i en av sektorene i Nyanza distriktet.

Naturen er vakker i Rwanda, både å se på og spise. Frukt og grønt er nemlig utrolig billig her nede, noe som gjør at mye frukt og grønt konsumeres i løpet av uken! For litt informasjon til dere der hjemme som har relativt dyre frukt og grønt priser, så er dette normale priser her nede:

1 kg Tomater = 2,5 kr

1 kg Gulerøtter = 3 kr

1 stor Avocado = 50 øre

1 kg Bananer = 2 kr
1 kg lok = 1 kr

I tillegg til utrolige priser på markedet, har jeg og Camilla vårt eget banantre i hagen, dette er ikke vanlige bananer, men kokebananer som man kan ha til middag istedetfor poteter eller ris. Hagen vår har også nå fått et nytt tilskudd i form av tomatplanter, noe vi er veldig fornøyde med. Så gjenstår det bare å se om vi har så grønne fingre at vi klarer å få høstet noen tomater og!

Grønne fingre bør vi nesten gro over natten, for i dagene fremover blir det mye arbeid i jorda i lokale dugnader for miljøet i sektorene i det ene arbeidsdistriktet vårt. I tillegg til denne ene dagen med jord-jobbing, så ser det ut til at agronomen i meg må frem (uansett hvor dypt jeg enn må grave for å finne den), da et av programmene som hjelper barn i sårbare livssituasjoner her nede går ut på å dyrke mark, enten det er rismarker, sumpområder som dyrker jordnøtter, søtpoteter eller bønner. Dette er et av programmene jeg skal hjelpe til på, så agronom - fremad marsj!

Saa var det husene da...det er jo ikke til aa stikke under en stol at det er store kontraster mellom den standaren jeg lever i her og hjemme i Norge og den standaren den jevne Rwandaiser lever i. Dette kan jo lett ses paa de bildene jeg har lagt ut av det huset jeg og min medreisende bor i og disse husene som jeg til stadighet ser paa vei til og fra jobb. Det skal jo ogsaa nevnes at mange av husene her nede ikke ser ut som dette huset laget av leire. Ogsaa hus laget med sement finnes til og fra jobbveien, men dette har jeg desverre glemt aa faa med paa minnepinnen min denne dagen! Dette gir selvfolgelig mang en tanke om hvor urettferdig verden er, og hvor utrolig heldig jeg har vaert som er fodt inn i et av verdens rikeste land med alle de materielle godene som folger med. Men saa er det saa da, at den felleskapsfolelsen og den mellommenneskelige varmen jeg opplever her er noe som ikke er saa lett aa se i lille, kalde Norge. Og DET er virkelig noe jeg skal laere av og prove aa ta med meg hjem!

Men naa er det jo ikke bare jorddyrking og slikt jeg skal drive med her, selv om dette ser ut til aa bli en del av arbeidsoppgavene i rorhold til OVC-prosjektene her nede. Ogsaa andre arbeidsoppgaver vil staa sentralt, som for eksempel styrke ungdomsstrukturene og stotte opp om de frivillige baade i sektorene og distriktet, gi informasjon og faa informasjon om diverse temaer som helse, hygiene, hiv/aids, rode kors prinsipper og barns rettigheter. Dette er alle temaer som staar sentralt i organisasjonen her nede, og som jeg gleder meg masse til aa faa ta del i. Organisasjonstrukturen er en ganske annen enn det jeg er vant med fra Norge, saa daglig faar jeg ny input i forhold til hvordan ting henger sammen her, spesielt i forhold til hvordan de frivillige jobber her nede. Dette er kjempe spennende og laere mer om, og ikke minst gleder jeg meg til aa bli bedre kjent med flere frivillige! I tillegg til disse arbeidsoppgavene skal Camilla og meg ogsaa vaere med aa styrke og stotte opp om youth sections i skoler (selv om dette er i skoler, saa er det fortsatt en del av RK strukturen, noe som gjor at det virker noe uoversiktlig, men sann er naa det). Dette har gjort at vi har vaert paa besok paa mang en skole ilopet av de siste to ukene, og dette forer med seg mange lopende barn, mange sporsmaal, vinking og sjenert snakking og peking. Ikke minst er det mye dansing naar vi kommer paa besok. Paa bildet til venstre er jeg og Camilla paa besok hos en skredderklasse som er sponset av Rode Kors som del av skills training istedetfor secondary school. Og det er ikke bare de vi kommer paa besok til som danser, vi blir ogsaa dratt med og faar ristet godt los i takt med sanger paa Kinyarwanda.

Tusen aaser, folelser og opplevelser

Saa var Kigali et tilbakelagt stadium og Butare et faktum. Sondag formiddag sa vi farvel til hovedstaden etter mange innkjop og fikk etter mye om aa men pakket alt i bilen og satt kursen for sor-Rwanda og universitetsbyen Butare. Vel fremme og etter noe utpakking i det flotte huset som er vaart for de neste 9 mnd, var vi klappet aa klart for madrass kjoping paa det lokal markedet. Selv om markedet egentlig er sondagsstengt, stoppet ikke det oss og vaar kontaktperson i letingen etter den perfekte madrass... Etter aa ha traalet det tomme markedet etter folk som kunne hjelpe oss i letingen, fant vi endelig det vi lette etter; en liten stand med madrasser i forskjellige farger og med virkelig forskjellig kvalitet. Som de madrassbevisste kjoperne vi er, skulle vi gjerne ha det beste; noe som viste seg aa bli en dyr, illeluktende, fargerik og hard affaere. Saa naa sover jeg paa en herlig illeluktende, hard madrass i vaart flotte hus som har det meste utenom stodig vanntilforsel. Og som tillegg til den flotte madrassen har jeg faatt kjopt inn et skikkelig blomstrete teppe i rosatoner samt rosatonet laken og putetrekk, saa her er det virkelig matching og fancy fancy:)
Grunnet mye mygg og lite myggnetting, da vi manglet noe aa feste nettingen i, ble det to trange netter i senga til Camilla (det eneste stedet en improvisert myggnettingslosning fungerte).

Dagen etter bar det avsted til markedet igjen for aa prove aa finne puter, og puter fant vi og puter luktet vi paa for aa prove aa spare vaare neser for mer mindre godluktende ting til soverommet. Putene lukter ikke, men er derimot innmari harde, saa kink i nakken er naert forestaaende...Men hva gjor vel det, naar man lever i et hus tilnaermet et slott med hage saa stor saa stor og med saa mange flotte mennesker rundt oss som tar godt vare paa oss og viser oss Rwanda fra sin beste og noen ganger mest tragiske side? For det gaar opp og ned her paa mange flere maater enn alle turene over de tusen aaser; noe som gjor dagene veldig interessante, flotte, folelsesfylte og triste, men som til sammen utgjor det beste og det mest utfordrende i hverdagen som ungdomsdelegat.

De siste dagene har vi faatt sett mye mer av de rurale omraadene i Rwanda enn det vi tidligere har faatt oppleve, noe som virkelig gir mersmak da det er utrolig vakkert landskap, veldig hyggelige mennesker som etter aa ha sett paa oss noen minutter ofte kommer bort for hilse paa, lope etter bilen, ta paa oss eller stille utrolig mange sporsmaal baade paa kinyarwanda, fransk og noe engelsk. En annen kuriositet herfra er at bilene som ses i gatene og som vi sitter paa med veksler paa aa ha ratt paa venstre og hoyre side...Er vel igrunn kun et importeringsfenomen da det her er vanlig aa importere biler fra Kenya med venstrekjoring samtidig som man importerer biler fra andre land med hoyre kjoring og, men artig er det lell.

I tillegg til aa oppleve mye ute i felt og paa landeveien saa har Butare og flyttingen hit ogsaa foert med seg opplevelser i hjemmet. 'Slottet' vaart har 3 soverom, peis, spisestue, vanlig stue og gang. I tillegg til 'ute'kjokken og ekstra rom. Dette utekjokkenet var lite fristende saa vi flyttet kjokkenet fra det stedet til et vanlig 'soverom' var det tid for matlaging og ikke minst oppvask. Manglende vanntilforsel har foert til improvisasjon paa oppvaskfronten, noe Camilla tydelig demonstrerer paa bildet. Ingenting er som aa vaske opp i vasken paa badet i morket paa grunn av manglende elektrisitet og vann! Saa selv om huset er herskapelig i seg selv og ikke minst med den store hagen (der det for tiden jobber 3 personer paa eierens regning med aa plante tomater og saa nytt grass) saa er det ogsaa tid og sted for improvisasjon i de daglige rutinene.


Etter mandagens planleggingsmote med diverse folk i organisasjonen, har jeg og Camilla blitt tatt med paa flere feltturer i sor-provinsen. Der har vi faatt besoke skoler, youth sections, prosjekter knyttet opp mot OVC's (orphans and vulnerable children). Disse turene har vaert preget av mye latter, dans, sang og fomling paa fransk og kinyarwanda, i tillegg til mange sporsmaal om oss, Norge og Rode Kors. Til tider har noen av disse besokene vart som aa oppleve en 'kjendis' tilvaerelse; i form av at barn og ungdommer kommer lopende etter bilen vi sitter i, mot oss naar vi gaar ut og stiller seg i klynger rundt oss. Mens vi staar i disse klyngene stilles mang et sporsmaal, gjerne om vaar sivilstatus, hva vi dyrker i Norge, hvor mange barn vi har og hvilken kirke vi tilhorer. I tillegg til disse samtalene faar vi sporsmaal om aa ta bilder, noe vi gjerne gjoer og noe som til tider skaper utrolig mye glede, latter og hylende skraal. Samtidig som barna til tider kan vaere litt sjenerte, tiner de fort opp og ender gjerne med aa 'teste' om huden vaar smitter av ved aa gni litt paa armen vaar aa kikke for saa aa hyle av latter.

I tillegg til disse mer uformelle samtalene blir vi fort kastet inn i informasjonsarbeid om Rode Kors og forskjellene og likehetene mellom organisasjonen i Norge og Rwanda paa disse besokene. Plutselig mens vi sitter eller staar aa aner fred og ingen fare faar vi beskjed om aa holde et lite foredrag om Norge, oss selv og hvordan organisasjonen jobber hjemme. Dette tar meg litt paa senga, men ut kommer informasjon og alle blir glade:)

I tillegg til aa faa mer kunnskap om arbeidet til Rwanda Red Cross, onsket en av de ansatte i organisasjonen at vi skal faa mer kunnskap om folkemordet i '94. Han mente at for aa jobbe i Rwanda maa vi forstaa og kjenne til historien, siden alt arbeidet til Rwanda Red Cross er preget av dette. Derfor ble vi tatt med til Genocide Memorial Centre i Gikongoro. Der ble vi fortalt at under folkemordet i 1994 flyktet flere tusen personer til denne nedlagte skolen, der de ble fortalt at de ville faa beskyttelse. I noen dager fikk de mat, vann og ble beskyttet, slik at de skulle hente flere som fryktet for aa bli drept. Til slutt var 50 000 barn, voksne og gamle samlet paa skolen. I lopet av noen faa netter ble samtlige drept og lagt i massegraver. I etterkant av folkemordet har likene blitt gravd opp og 14 000 kropper har blitt balsamert og ligger naa paa utstilling fordelt paa 24 rom.
Dette var et utrolig sterkt moete med en historie som preger hverdagen til saa mange mennesker her i landet. Taarene satt lost naar vi ble geleidet inn i rommene og ble fortalt historien til stedet. I tillegg til alle de forskjellige minnesmerkene rundt omkring i landet saa blir man ogsaa minnet paa hvilken historie som finnes her ved at man til stadighet ser fanger gaa rundt i gatene paa vei til/fra community work i sine lett gjenkjennelige rosa eller oransje drakter. Ikke alle disse fangene sitter fengslet pga av folkemordet, men folk her har estimert at ca. 80% av fangene er her pga av dette.
Men nok om dette for denne gang...Det er nemlig ikke det triste og tunge som alltid preger det jeg ser her nede, samtidig som dette alltid har en paavirkning. Men det totale inntrykket jeg sitter igjen med er utrolig komplekst fylt av baade gleder, sorger og ikke minst mange utfordringer i tida som kommer.

Beklager faa bilder, men nettet er ikke akkurat raskt her nede saa faar ikke lastet opp saa mange bilder...men en gledelig ting er jo at jeg blir unaturlig glad naar endelig det foerste bildet klarer aa bli lastet opp etter 3,5 timer med ventetid:)

Lite land, utrolig med folk!

Som tidligere nevnt her på bloggen har Rwanda et fantastisk landskap med frodige utrolig grønne åser og en veldig rød jord, noe som ofte får tankene til å vandre til metaforer for den historien dette lille landet har. I tillegg til den utrolige naturen, så er det en annen ting som slår en når en kommer til Rwanda, nemlig alle menneskene som er ute i gatene, langs med veikanten, på jordene, i husene, på takene; overalt der mennesker kan komme til så er det mennesker! Man skjønner fort at dette er et veldig tett befolket land, kanskje det landet med størst befolkningstetthet per kilometer?!

Så selv om det alltid er mye folk rundt oss nesten til enhver tid, så er det i alle fall godt at alle vi møter er veldig blide, hyggelige og relativt kontaktsøkende. Til og med barna har vært veldig kontaktsøkende, noe vi har fått høre at de sjelden er (men dette forandres kanskje når vi kommer ut av hovedstaden og inn i de mer rurale områdene?!). Det går ikke en dag uten av at en flokk barn løper mot oss for å hilse på; gjerne hilse på fransk, og ta oss i hånden eller på huden (noen ganger kan det nesten føles ut som om de sjekker om hvitfargen vår smitter av, noe den ikke gjør...). Men dette var noe vi hadde hørt at ikke var så sannsynlig at kom til å skje, da rwandaisere ofte er veldig sjenerte og ikke tar så fort kontakt. Men foreløpig har barna vist seg fra en helt annen side.

Men det er virkelig ikke bare barna her som er utrolig blide og hyggelige, også voksne er det. Jeg føler meg godt tatt vare på og møtt her nede, så selv om det er noen spilleregler som må læres for å skjønne mer av hva som skjer rundt meg til enhver tid, så er det ikke tvil om at rwandaisere er hyggelige folk!

Forhåpentligvis flytter Camilla og meg sørover til Butare nå i helgen, da kontraktene skal være i orden for det huset vi skal bo i, og vi er klare for å 'innta' Butare, kontorene, landsbyene og ikke minst slottet vårt av et hus:) Skulle noen befinne seg i sentral Afrika og ha lyst til å komme på besøk, vi har plass til dere!

En annen ting som gjør at det skal bli litt godt å flytte fra Kigali er det faktum av at vi hver morgen i halv seks tiden blir vekket av en gjeng mannfolk på løpe- og hyle/brøle/synge tur rett utenfor dørstokken vår, noe som den første gangen gav oss en skikkelig støkk og jeg i alle fall tenkte mitt i forhold til...oj hva skjer, er det noe fare på ferde nå? Heldigvis kan vi være betrygget i at det ikke er noe spesielt farlige 'gerilja'grupper på ferde, det er nok snarere en vennligsinnet gjeng mosjonister som tar seg en tidlig opp-og-våkne-være-sprek-og-bråke-ganske-mye tur!

I tillegg til alle rwandaiserne som av veldig naturlige årsaker bor her i Rwanda (!) så er det også en liten delegasjon nordmenn her, noe jeg og Camilla fikk oppleve på lørdagen da vi deltok på en liten lunsj-get-together. Der var det slik at vi traff samtlige nordmenn med unntak av ei som bor her i Rwanda. Nå er det ikke slik at det er så mange nordmenn her, så det var ikke så mange vi traff...Totalt bor det 7 stykker her, derav 4 barn....ja og nå meg og Camilla da. Så nå er det kanskje muligheter for et lite 17 Mai tog? Ellers har helgen godt med til å prøve å hente seg litt inn, samt vise en kompis av Camilla rundt i Kigali og ikke minst ta seg en liten dukkert i hotelbassenget på Hotel des Mille Collines. En liten luksus vi følte vi trengte men som samtidig gav litt rar bismak da vi nesten følte oss litt 'koloniale'. Jeg trøster meg med at når ukene går og vi blir godt kjent med folk og fe her nede så blir det kanskje mindre behov for slike utflukter til hoteller og luksuslivet:)
Over og ut for denne gangen!