Commemoration Week i Rwanda

Så har uken Camilla og meg har hørt så mye om manifestert seg. Forrige helg var det symposium/konferanse om folkemord i Kigali og 7. april startet den offisielle markeringen av at det er 15 år siden folkemordet i Rwanda, en markering som offisielt vil vare til 14 april, men som for mange rwandere varer hele april måned.

I år er markeringen satt til cellenivået i landet, ikke distrikt eller nasjonalt. Dette vil si at alle skal markere uken i sitt eget nabolag, der vitnesbyrd, taler, filmer og generelt samvær med familie og kjente finner sted. Slikt vil det være over hele landet, mennesker samles rundt minnesmerker for folkemordet, kledd i lillefargen som kjennetegner sørgefargen for hendelsene her nede.

15 år siden verden ble et mye verre sted å være
1994. Året de fleste nordmenn forbinder med OL på Lillehammer, fylt av kulde, gullmedaljer og den beryktede ol-floka, ja i tillegg til OJ Simpson saken, Curt Cobains død og ikke minst fotball VM i USA... De fleste rwandere derimot forbinder dette året med de verste hendelsene de noen gang har opplevd, da familie, venner og kjente ble brutalt revet vekk fra dem og da verdensbildet ble totalt forvrengt og de nærmeste naboer ble de verste fiender.

I 100 dager fra april til juli ble mellom 800 000 og 1 million rwandere drept, flesteparten tutsier men også mange moderate hutuer, i et nøye planlagt og veldig effektivt system for å kvitte seg med det den daværende regjeringen mente av fienden.

Vitnesbyrd og taler med sterke ord...

7 april tok Camilla og meg turen til vår sektors minnesmerke der mange fra Huye/Butare hadde møtt opp for å hedre minnene til sine slektninger. Folk var kledd i lilla, stemningen var rolig og verdig da vi lyttet til et vitnesbyrd fra en av de overlevende etter tragedien. Røde Kors var også på plass, i form av noen studenter og andre frivillige, dette for å kunne hjelpe de som får flashbacks og traumer (som manifisterer seg i hyl, skrik og kropper som er i helspenn).

Neste post på programmet for oss var å bli med i rekken av frivillige som patruljerer folkemassene og hjelper til om noen skulle få det veldig vanskelig (og dermed trenge å bli fraktet til lege eller psykologhjelp) da massene flyttet seg fra Ngoma minnesmerke til Huye stadion.

Lyttetvang

Vel på plass på stadion, iført Røde Kors emblemet og klar til dyst, vel og merke med en ganske stor klump i magen, mye spenning og andektig stemning, ble vi paret opp med en annen frivillig, slik at de kunne ta seg av pratingen på kinyarwanda om noe skulle skje.

Programmet denne dagen på stadion var taler fra overlevende, ordføreren i Huye samt direkteoverføring av talen til presidenten. Den siste talen var alle nødt til å følge (en oppfordring og påbud som har blitt nevnt både i radio og aviser uken før 7 april), man skal lytte aktivt og ta det inn over seg. Dette viste seg og stemme på en uventet måte. Da noen mennesker prøvde å forlate stadion før presidentens tale ble porten ut av stadion stengt og to militære stilte seg i veien med geværer!

Talen statsoverhodet holdt denne dagen var mye fokusert på det at verden forlot Rwanda og lot Rwanda kjempe for seg selv uten å gripe inn. Dette har vært et gjennomgangstema i hele denne markeringen, at det internasjonale samfunnet ikke gjorde nok og fortsatt ikke gjør nok (ved at personer siktet for folkemordshandlinger får gå fritt i Europa og USA samt at de som sitter fengslet får altfor bra soningsforhold). "I think it is also cowardice. They left even before any shot was fired. We are not cowards. They [the international community] are part of that history and the root causes of the genocide". Han fortsatte med å se fremover; "As we remember, life must go on. We must continue to build a better future. We have done very significant and tremendous progress". "Our future, no one can decide it for us. We have to continue to move and look forward".

Filmer, sosialt samvær og traumer

Som en del av markeringen vises filmer og dokumentarer om folkemordet på forskjellige strategiske plasser rundt omkring i byene. Camilla og meg var flere dager på universitetet på kvelden for å få med oss dette, samt jobbe som en del av de frivillige fra Røde Kors som driver med første hjelp og bæring av traumatiserte personer til lege og psykologhjelp.

I et fullstappet auditorium på det nasjonale universitetet i Rwanda, møttes studenter for å minnes '94 gjennom å se filmer, dokumentarer, teater og høre på taler som alle portretterer de grufulle hendelsene som fant sted på rwandisk jord for 15 år siden. Filmer som Shooting Dogs og Sometimes in April vises. Filmer som er fryktelig sterke, til og med for en som ikke har vært i nærheten av å oppleve det mange i salen har vært vitne til. Så det er ikke rart at det under noen av scenene i filmen får flashbacks og dermed setter igang ukontrollerbar hyling og gråting, der kroppen er i helspenn og minnene skylder over en. Det er trist, sterkt og ekstremt emosjonelt å sitte i denne salen, se filmer og få kjenne på kroppen hvor sterke disse opplevelsene er 15 år etter for mange av studentene. Røde Kors er tilstede og patruljerer salen og når slike traumer manifesterer seg, ta de affære og får personen ut av det varme, tettpakkede rommet og bort fra filmen og til lege eller psykologhjelp som er tilstede på en annen del av campus.

Det er vanskelig å forstå at mennesker ønsker å utsette seg for slike filmer og dokumentarer som viser grufulle bilder, forteller historien så mange har opplevd og som får tilbake minner man kanskje helst vil glemme. Samtidig er det på en måte forståelig at mennesker føler behov for å prøve å forstå hva som skjedde, selv gjennom å se slike filmer som man vet kan forårsake veldig sterke følelser.

Etter filmen og teateret gikk studentene til minnesmerket på universitetet der mange var samlet hele natten frem til 05.30. Samlet for å høre vitnesbyrd fra overlevende, samlet for å søke trøst i hverandre, samlet for å minnes de man har mistet, samlet for å sitte rundt bål og snakke.

Bilder fra ukens markeringer i Huye/Butare

Bistandsaktuelt skriver i denne artikkelen om markeringene for folkemordet: "Vonde minner 15 år etter folkemordet i Rwanda" http://bistandsaktuelt.no/Default.asp?ID=5745&t=a

Tilgivelse

Tilgivelse er et ord jeg ofte kommer over når jeg snakker med mennesker her i Rwanda, spesielt nå i april og sørgeperioden. Det er viktig å prøve å kunne tilgi det mennesket som har tatt livet til dem man er glad i, sies det gjerne her.

Kubararira (tilgivelse)
Kubararira betyr tilgivelse på kinyarwanda. Et ord med en stor betydning og et ord som på mange måter dekker bedre hva som ligger i begrepet enn det tilgivelse på norsk gjør. I ordet kubararira ligger dette: å gjøre en aktivitet istedet for en annen. Før man har gitt tilgivelse bærer man på en dobbel sorg og en dobbel byrde (både din egen og den andre sin). Ved å tilgi så gir personen slipp på disse byrdene og sorgene og overfører dem til den andre, noe som fører til at personen kan føle seg lettere og mindre nedtynget av f.eks sorg.
Ordet kubabarira kommer av ordet kubara (å lide), noe som henspeiler på at det å lide er noe man gjør frem til tilgivelsen er gitt ved at man da overfører sin lidelse til den man tilgir.

Betinget og ubetinget tilgivelse
Forskere på området mener at det ofte er lettere å tilgi om dersom den skyldige andrer seg og ber om unnskyldning. Samtidig er det ikke lett å gjøre noe som man ikke psykologisk ønsker å gjøre, slik som f.eks å tilgi en som har drept dine nærmeste. Filosofer ser ofte på tilgivelse som en handling som er bra at man gjør, men som det ikke er galt eller feil om man unnlater å gjøre.
Samtidig er det mulig å tilgi selv om den som har forvoldt skaden ikke angrer, en praksis som har sine røtter i den kristne kjærlighetsetikken. Denne type etikk er noe av det som vi finner igjen i kubararira (tilgivelse på kinyarwanda) ved at den skadelidte blir frigjort fra den som har voldt en vondt. Alt i alt mener mange at å gi tilgivelse bedrer den mentale helsen til personen som har hatt det vondt, og enkelte mener også at ubetinget tilgivelse kan være med å få personen som har voldt skade til å endre seg.

Rwanda og prosessene her
Mange jeg møter snakker om at det er viktig og riktig å prøve å tilgi de som tok aktiv del i folkemordet. En prosess som er lang og vanskelig, og som ofte innebærer at personen som har tatt del i handlingene, tilstår samt går gjennom en gacaca* rettssak der de også ber den overlevende familien om tilgivelse. Får fangene tilgivelse av de overlevende får de rosa fangedrakt og vil i mange tilfeller arbeide ute i lokalsamfunnene med forebyggende samfunnsarbeid og kroppslig arbeidet til gode for befolkningen. En prosess som er tenkt å skulle hjelpe til å lege sårene etter '94, samt gjøre alle vant til at personene som tok del i drapshandlingene er ute i samfunnet og at man må lære seg og leve sammen som et folk; rwandere, ikke delt opp i to folkegrupper slik praksisen var tidligere.

*Gacaca rettssakene er en semi-tradisjonell rettergang, der lokalsamfunnet kommer sammen og peker ut den skyldige, gir dem dom og hører deres forklaring. Denne typen rettsak har fått mye kritikk fra flere hold. Både fordi den siktede ikke får bruke vitner til sitt forsvar ei heller en advokat eller annen representant som kan føre saken. I tillegg er det komme kritikk mot at det er for dårlig sikring av vitner, ved at mange overlevende vitner har erfart å bli forfulgt og enten mishandlet eller drept som følge av at de har vitnet. http://en.wikipedia.org/wiki/Gacaca

Ordtak om tilgivelse
"Forståelse er ofte et forsspill til tilgivelse, men allikvel er det ikke riktig at 'å forstå er å tilgi'. Vi tilgir ofte det vi ikke forstår (fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre), og forstår det vi ikke kan tilgi" (Mary McCarthy)

"Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var" (Cherie Carter-Scott).

"Tilgivelse er svaret på barnets drøm om mirakelet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent" (Dag Hammarskjøld).

"Gleden over å tilgi er søtere enn gleden over hevn" (Koranen).

"Det er mye lettere å tilgi en fiende når du har forsonet deg med han" (Olin Miller).

"Vi er alle eltet av svakheter og villfarelser; la oss gjensidig tilgi hverandre våre dumheter, det er naturens første lov" (Francois de Voltaire).

Folkemord - aldri igjen?

Hva er folkemord?
"Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide" (FN, 1948 trådte i kraft i 1951) artikkel 2 definerer folkemord slik:
In the present Convention, genocide means any of the following acts committed with intent to destroy, in whole or in part, a national, ethnical, racial or religious group, as such:
- (a) Killing members of the group;
- (b) Causing serious bodily or mental harm to the members of the group:
- (c) Deliberately inflicting on the group conditions of life calculated to bring about its physical destruction in whole or in part;
- (d) Imposing measures intended to prevent births within the group;
- (e) Forcibly transferring children of the group to another group.

Implikasjonene til denne teksten er mange, men handlingene for å forhindre ny bruk av teksten er heller få.
Det var juristen Raphael Lemkin som under andre verdenskrig introduserte begrepet folkemord, handlinger som ifølge Lemkin går ut på å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var; trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort. I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for at en lov om folkemord skulle bli en del av folkeretten.

Aldri igjen?
Opp gjennom den moderne historie har verden og det internasjonale samfunnet vært vitne til flere forsøk på og gjennomføringer av folkemord. Det å stadfeste at massakre og drap av en gruppe mennesker er folkemord er en vanskelig og lang prosess. Men hver gang det internasjonale samfunnet våkner opp og erkjenner at massakre og drap av en gruppe overfor en annen skjer eller har skjedd, kommer sitatet: Aldri igjen!
Et velbrukt sitat, uten så mye politisk gjennomslagskraft eller internasjonale handlinger. Et sitat av tomme ord, eller? Hva skal til for å ta grufulle hendelser på alvor, hva skal til for at det internasjonale samfunnet handler i samsvar mot det uskyldige mennesker til stadighet opplever?

De kanskje mest kjente tilfellene der merkelappen folkemord har blitt brukt er: Holocaust (2.
verdenskrig), Kambodsja (1975-1979 utført av Khmer Rouge, ca. 2 millioner drept), Rwanda (1994, mellom 800 000 og 1 million drept), Srebrenica (tidligere jugoslavia, 1995) og nå sist Sudan (Darfur, 2003 -). Hvor mange flere dager, uker og måneder skal vi sitte å se på at mennesker mister livet grunnet ideologier som virkelig ikke har noe i denne verden å gjøre? Hvor mange flere Rwanda, må til for å handle før det er for sent?

ICC - på vei fremover?
I mars 2009 ble arrestorderen til Sudans president Omar Al-Bashir fremstilt på grunnlag av det sittende statsoverhodet sine war crimes og crimes against humanity (ikke eksplisitt folkemord, da retten ikke kunne finne utførlig bevis for at dette er et folkemord, men om retten skulle finne slike bevis forbeholder de seg retten til å inkludere dette i arrestorderen) , handlinger begått mot en viktig del av folkene i Darfur regionen. Dette er første gang ICC fremsetter en arrestordre på et sittende statsoverhodet, en handling som kanskje vitner om at det internasjonale samfunnets vilje til å handle er i endring.

Den siste uken har diverse talspersoner for det internasjonale samfunn talt om at verden må lære av sine feil og ikke vente med å gjøre resolusjoner til handlinger som kan gjøre en forskjell.
Nå gjenstår "bare" det å virkeliggjøre taler til handlinger, og arbeide aktivt for å forhindre nye overgrep mot mennesker.

Få mer innsikt:
Aegis Trust: http://www.aegistrust.org/index.phpoption=content&task=view&id=95&Itemid=126
Genocide Watch: http://www.genocidewatch.org/
Wiki: http://en.wikipedia.org/wiki/Genocide
Gregory Stanton (forsker på folkemord).
Folkemord: http://www.folkemord.no

"Gorillas in the mist"

Lørdag 4 april var dagen for dagen da Camilla og meg endelig skulle få møte våre "forfedre". Disse beryktede vesnene som lever i fjellområdene i Great Lakes regionen, en utrydningstruet dyreart som ofte blir jaktet på, men som er den viktigste turistnæringen i både Rwanda, DR Kongo og Uganda.

Fulle busser, motebeviste dansker og tidlig på'n

Camilla og meg hadde sikret oss gorilla permit noen uker i forveien, vel vitende om at dette var regnsesong og at det derfor kunne bli en gjørmete tur vi skulle ut på for å få sett disse store flotte dyrene. Dagen før dagen hadde vi planer om å reise inn til Ruhengeri hvor vi skulle overnatte før vi kl.06 ble hentet i bil for å bli tatt til ORTPN turistkontor i Volcanos nasjonalpark. En reise som fort viste seg å bli vanskeligere og dyrere enn først antatt, da vi virkelig har inntatt african time og dermed ikke kjøpt billett til Kigali på forhånd med bussen men satset på at det ordnet seg, noe det ikke helt gjorde da skoleferien begynte denne dagen og ALLE bussene var fulle til randen hele dagen. Etter litt diskutering om pris fant vi ut at vi kunne ta en taxi til Kigali, en dyr affære men så var det et gorilla møte og en permit til 250 dollar (da vi er foreign residents fikk vi halv pris på permiten, noe vi er veldig glad for) som det stod om. Heldigvis viste det seg at en gjeng fra hovedkonoret til Rwanda Røde Kors skulle til Ruhengeri denne helgen for noen kurs og vi kunne få sitte på i bussen deres fra Kigali til Ruhengeri, helt topp!

I tillegg til dette hadde vi vært enda mer heldige, eventuelt så var det Camillas pågåenhet i forhold til noen danske jenter vi kjenner som igjen kjente noen danske studenter som var på studietur og som skulle se gorillaene samme dag som oss, fikk vi dele bil med 4 danske statsvitenskapsstudenter kledd i olabukser, tights og en del mer motebevisst enn disse to norske fjellgjeitene på tur.

"That's the Susa group"

Vel fremme på ORTPN kontoret grytidlig lørdag morgen, i det håpet om å sikre oss å se Susa familien (den største fjellgorillafamilien i Rwanda, med 40 gorillaer, store som små og hele 6 silverbacks), en gruppe som ofte befinner seg langt avgårde i bratt terreng og som alle gjerne vil se men som få får muligheten til å møte. Det virket som hard konkurranse for å få se dem (en gjeng amerikanske jenter hadde stål i armer og ben og susafamilien i blikket), men vi møtte tidlig opp og med disse to norske relativt sporty kledd samt fire mer moteriktig kledd dansker i olabukser og dermed manglet vi kun 2 personer for å fylle gruppen vår. Heldig for oss var det 2 franskmenn som også hadde som mål for dagen å få erverdige de 40 gorillaene et besøk.

Da tiden var kommet for å bli tildelt en gruppe og en guide, overhørte Camilla amerikanere si "Oh, that's the Susa group" og joda, det stemte!

Fjellgorillaen - ettertraktet vare i konfliktsonen Great Lakes

Det antas å være ca. 700 fjellgorillaer igjen i området Uganda, Rwanda og DR Kongo. En turistattraksjon som gir lokalbefolkningen og landene en god inntektskilde men som i de siste årene også har blitt truet sterkt grunnet nedhogging av trærne til bruk i kullaging noe som gjør at gorillaens habitat ødelegges, i tillegg har mange gorillaer de siste årene blitt drept for å få tak i hodene, hendene og føttene deres (poaching).

Flott tur i sporene deres

Kun to timer trengte vi å bruke denne flotte lørdag morgenen for å finne gruppen, en tur som stort sett gikk bratt oppover fjellsiden i nærheten av Mount Karisimbi (høyeste fjellet i Rwanda med sine 4507 m.o.h) før vi krysset inn i bambusskogen og måtte åle oss gjennom trær og lianer samt noen steder også måtte slå oss frem med macheter for å komme gjennom de tette krattene av frodig natur.

Så ser vi tegnene på at familien har vært i området, skrellet bambusstenger ligger slengt, ett sikkert tegn på at fjellgorillaen befinner seg i nærheten da dette er yndlingsmaten deres. Og riktig, kun noen hundre meter lenger inn i skogen hører vi den første brummingene deres. Endelig skal vi få se dem!

Susa familien

Dian Fossey studerte flere av dyrene i Susafamilien fra 1967 og 13 år fremover i tid, og er den mest kjente forskeren som har studert fjellgorillaene i sitt naturlige habitat. "Gorillas in the mist" er tittelen på en av bøkene hennes skrevet om nettopp fjellgorillaene i Volcanos nasjonalpark i Rwanda.

Idag teller Susafamilien 40 individer, 6 silverbacks, mange damer og ikke minst noen herlige små gorillabarn (den minste kun 7mnd). I tillegg er dette den eneste familien med tvilling

1 time samvær+8 mennesker+40 gorillaer= FANTASTISK opplevelse

Det sies ofte at mennesker føler seg hjemme i disse store flotte dyrene når de får møte dem. Det er noe kjent med dem, man kan kjenne seg igjen i deres atferd og måten de ser på deg. I mine øyne stemmer dette godt. Det var ikke skummelt og fremmed å møte på dem, det var på mange måter kun en fredfylt samling av to dyregrupper som har mye til felles men allikvel store forskjeller.

Rolige, bambusspisende, urinerende og lekne gorillaer var det vi fikk oppleve denne dagen. Herlige 7 måneders gorillaer og store, sterke silverbacks i skjønn forening, og ankomsten vår var på ingen måte forstyrrende så det ut til, de drev på med sitt mens vi drev på med vårt; nyte at vi var så nær samtidig som vi dokumentere dette nærværet med kameraer uten blitz.

4000 barn i skolealder savnet i Norge

Kom over denne artikkelen ikveld og det var ganske sjokkerende lesning. Nesten 4000 barn i skolepliktig alder er savnet fra Norge...
Les artikkelen "Savner nesten 4000 skolebarn" her:
http://www.dagbladet.no/2009/04/01/nyheter/innenriks/skole/barn/5573970/

Studenter: GI BLOD!

Røde Kors studentgruppen på Universitetet i Butare hadde for noen uker siden en Gi Blod kampanje som Camilla og meg fikk være med på.

En tidlig morgen en ukedag møtte mange studenter opp for å gi blod sammen med studentgruppen og personale fra det lokale sykehuset og blod-klinikken. Den ene gymsalen på universitetet var tilholdsstedet vårt, der det ble satt opp flere små stasjoner for å "sluse" studentene gjennom uten å lage for lange køer noe sted samt gi alle det rommet de trengte for å føle seg komfortable mens de donerte den røde væsken.

Post 1: Innveiing
Første steg ut var veiing av de som ønsket å gi blod. Det ble satt en grense på 50 kg for å kunne gi blod denne dagen, så desverre var det noen studenter som ikke kunne gi blod selv om de ønsket. Heldigvis møtte det opp så mange at nesten 200 studenter fikk gitt blod i løpet av timer.

Post 2: Registrering

Neste stasjon var registrering og levering av helsekort. Dette ble gjort av personell fra en blodgiverklinikk fra sykehuset i Butare.

Post 3: Blodtrykk og helsesnakk

Etter registreringen ble donorene sendt videre til en sykepleier som sjekket blodprosenten og blodtrykket samt hadde en liten snakk med hver enkelt om hvordan de føler seg, om de har hatt risikosex slik at blodet kunne være infisert etc.

Post 4: Gi blod

Etter litt ventetid var det så klart for å legge seg godt tilbake i sengene og la sykepleierne ta seg av resten. Det var hele tiden 5 sengeposter som var opptatt av donorer, og 3 sykepleiere og leger som gikk runden for å passe på at alt gikk normalt for seg og at ingen følte store ubehag ved prosedyren.

Post 5: Mat, drikke og tabeletter

Da siste dråpe var gitt, kom studentene bort til Camilla og min post, der vi delte ut mat og drikke (melk var den store vinneren på denne posten) samt jerntabeletter som alle skulle ta i 5 dager. Dette var en topp post å være utstasjonert på da vi fikk pratet med alle samt hatt mye moro med andre frivillige som kom innom posten vår.