TUSEN TAKK

Nå er det ikke lenge igjen av oppholdet her i Rwanda. 9 mnd har gått utrolig fort, og har blitt fylt av flotte opplevelser, mange nye bekjentskaper, mange frustrasjoner og mye lærdom. Nå gjenstår det kun 1,5 uke igjen og ikke minst det å takke de som takkes skal for at oppholdet her har blitt så bra som det har blitt.


Camilla med med-delegat fortjener en virkelig stor TAKK, det gjør også ansatte og frivillige i Rwanda Røde Kors som har vist oss tillit og vennskap og gjort dette oppholdet veldig minneverdig.


TUSEN TAKK Camilla for at du har vært med å gjøre dette oppholdet og denne jobben til den beste jeg har hatt! Uten deg som kollega, samboer og venninne hadde dette oppholdet helt klart blitt veldig annerledes!

• Takk for oppmuntringer når frustrasjonene har vært store.
• Takk for latter og humor både når dagene har vært slitsomme.
• Takk for dårlig, god og galgen humor til enhver tid.
• Takk for supre arbeidsdager, hverdager og ferier.
• Takk for konstruktive tilbakemeldinger på arbeid gjort.
• Takk for at du har vært en god sparringspartner i jakten på nye løsninger, tenke utenfor boksen og finne frem kreativiteten.
• Takk for mang en stille og rolig kveld med en film eller bok i myggslottet!
• Takk for at du tok vare på meg når jeg var syk (eller suk).
• Takk for at du er en god samtalepartner som kan sette ting i perspektiv og finne det positive i det meste.
• Takk for gode seiltips (kaptein Olsen og kaptein Hansen kan trenge det).
• Takk for at du takket ja til denne jobben, uten deg hadde dette oppholdet helt klart blitt veldig annerledes.
• Takk for at du har vært en så god kollega og samboer og takk for at du har blitt en så god venn!

Butare i rødt, hvitt og blått; 17 mai

Som de skapnasjonalistene vi er så kunne ikke Camilla og meg komme helt utenom 17 mai feiring selv om vi befinner oss midt på det afrikanske kontinent og langt fra der "denne tiden er veldig vakker, det er nå bjerka spretter" (sitat Camilla), korpsmusikken runger for is- og pølsespisende nordboere og der 'Ja, vi elsker' synges av flaggviftende barn i tog. Planen var å ta turen inn til Kigali, for å prøve å samles med de andre 7 nordmennene som bor i Rwanda (derav 4 barn), men fordi jeg trodde jeg hadde en forkjølelse/influensa som viste seg å være malaria og derfor var sliten, valgte vi å bli i Butare og heller feire nasjonaldagen med noen venner!
Til frokost ble det eggerøre, flagg i sjiraffene og kakao. Camilla sang for anledningen gamle jegermarsj samt marsjerte rundt i huset som den gamle korpser hun er, noe som virkelig satte stemningen for dagen. I tillegg hadde vi høytopplesning av Knut Hamsuns kortfortelling; "En ganske almindelig flue av middels størrelse" fra 1895.

8. mai i Kigali

Etter noen hektiske dager i Butare med diverse aktiviteter, heiv Camilla og meg oss på bussen til hovedstaden der den offisielle feiringen av 8. mai skulle finne sted. Som en offisiell del av protokollgjengen, fikk jeg og Camilla også denne dagen lov å benytte oss av tradisjonelle rwandiske kjoler. Som vanlig trengs det litt påkledningshjelp for å få på seg de store uformelige kjolene (slik Camilla demonstrerer på bildet nedenfor).

Mottak av gjester; innvielse og bortgivelse av vannstasjon til lokalbefolkningen som bor i nærheten av hovedkontoret i Kigali; parade med korpsmusikk i utakt; tradisjonell rwandisk dans og innvielse av førstehjelpskontor (med meg som saksdame) samt taler stod på menyen fredag 8. mai (den internasjonale Røde Kors dagen) i Kigali.

Det er i år 150 år siden slaget ved Solferino og dermed begynnelsen på Røde Kors sin historie fordi Henry Dunant (sveitser) ikke klarte å stå på sidelinjen av konflikten uten å hjelpe til. Han fikk derfor frivillige fra to nærliggende landsbyer til å hjelpe han å ta seg av de drepte og sårede soldatene på slagmarken, under slagordet Tutti Frattelli (vi er alle brødre).

Sebrastriping, gi-blod kampanje, innsamling og fotballkamp: 150 år med Røde Kors

Fra 4 til 7. mai var det såkalt Solferino uke i Butare. En uke fylt med aktiviteter som Camilla og meg hadde initiert sammen med frivillige fra distriktet.

Gjennom flere måneders forarbeide sammen med en komitee bestående av 8 frivillige, hadde vi kommet frem til flere aktiviteter vi ønsket å gjøre denne uken som en del av forberedelsene til den store internasjonale Røde Kors dagen 8. Mai som i år markerer 150 års jubileumet etter slaget ved Solferino som ble starten på Røde Kors sin historie.

Sebrastriping

Har du tenkt over hvem det er som maler fotgjengeroverganger før? I Norge er det gjerne veivesenet som tar seg av den oppgaven med sine fancy malingsbiler. Men hvordan gjøres det i et land som mangler slike luksusvarer? I Rwanda er det gjerne de frivillige organisasjonene som tar seg av dette. Og denne dagen var det Rwanda Røde Kors sin tur! Gjennom nøye planlegging og innkjøp av diverse utstyr var Camilla og meg sammen med 40 frivillige klare til dyst. Endelig skulle 4 fotgjengeroverganger males i Butare by, en aktivitet som skulle gjøre at det ville skje færre ulykker med store konsekvenser for fotgjengere.

Først steg ut var kosting av asfalten, slik at den var klar til å bli malt samt bli målt opp med teip. Etter bortkostingen av den røde sanden, ble hvert felt målt opp med teip og malingen kunne begynne.

Gi-blod kampanje

Dagen etter sebrastripingen var vi klare for gi-blod kampanje. Sammen med den lokale gi-blod organisasjonen hadde frivillige fra Rwanda Røde Kors satt opp denne aktivitetet der målet var å få 100 stykker til å gi blod i løpet av noen få timer midt på dagen. Et mål vi oppnådde!

Jeg er ikke spesielt glad i å se blod komme ut av kroppen min og ned i en pose, men denne dagen var jeg klar for å la ekkelhet være ekkelhet og gjøre min del av blodgiver prosessen. Derfor stilte jeg meg i kø, for veiing, blodtrykksmåling og utdeling av blodposer før jeg tålmodig satte meg til å vente på at det skulle bli min tur. Pinglete som jeg er når det kommer til blodtaking så synes jeg denne ventetiden var uhorvelig lang. Bedre ble det ikke da kanylen kom i armen og blodet startet å fylle posen, men jeg gjorde det jeg hadde satt meg fore og kan med "stolthet" se ned på det store blåmerket jeg har på høyre arm som minne fra blodgivingen.

Fotballkamp

Torsdag var det duket for fotballkamp på Huye stadion mellom Universitetslaget og frivillige fra Ngoma og Huye sektor. En spennende kamp som ved fulltid var uavgjort og dermed gikk over til straffekonkurranse. Universitetslaget trakk det lengste strået denne gangen i en kamp blottet for debatterte avgjørelser ala Øvrebø.

Ved kampslutt gikk startskuddet for dagens taler og formelle 'seremoni' samt begynnelsen på utdelingen av såper, klær og annet til trengende personer.

Sykehusbesøk med utdeling av diverse materiell

Etter fotballkampen, taler og litt utdeling av klær og såpe på stadion, tok alle frivillige på seg sine dossarer og Røde Kors emblemer og gikk i tog fra stadion til Kabutare sykehus. På sykehuset skulle resten av det innsamlede materiellet; klær, såper, mat, tannbørster etc, deles ut til syke og deres pårørende. Dette er en aktivitet Rwanda Røde Kors gjør flere ganger i året da sykehusene ikke byr på annet enn faktisk behandling, ikke oppfølging ei heller mat og stell. Dette er det familien og de pårørende som må ta seg av, en dyr og ikke minst tidkrevende oppgave.

Kampanjeavslutnig

For å feire starten på 150 års jubileumet og den internasjonale Røde Kors dagen hadde Camilla og meg gjort klart for liten feiring av de frivillige som tok del i markeringen hele uken. Noen boller, brus og samosa senere var det duket for taler og gratulasjoner med en vel overstått kampanje

Commemoration Week i Rwanda

Så har uken Camilla og meg har hørt så mye om manifestert seg. Forrige helg var det symposium/konferanse om folkemord i Kigali og 7. april startet den offisielle markeringen av at det er 15 år siden folkemordet i Rwanda, en markering som offisielt vil vare til 14 april, men som for mange rwandere varer hele april måned.

I år er markeringen satt til cellenivået i landet, ikke distrikt eller nasjonalt. Dette vil si at alle skal markere uken i sitt eget nabolag, der vitnesbyrd, taler, filmer og generelt samvær med familie og kjente finner sted. Slikt vil det være over hele landet, mennesker samles rundt minnesmerker for folkemordet, kledd i lillefargen som kjennetegner sørgefargen for hendelsene her nede.

15 år siden verden ble et mye verre sted å være
1994. Året de fleste nordmenn forbinder med OL på Lillehammer, fylt av kulde, gullmedaljer og den beryktede ol-floka, ja i tillegg til OJ Simpson saken, Curt Cobains død og ikke minst fotball VM i USA... De fleste rwandere derimot forbinder dette året med de verste hendelsene de noen gang har opplevd, da familie, venner og kjente ble brutalt revet vekk fra dem og da verdensbildet ble totalt forvrengt og de nærmeste naboer ble de verste fiender.

I 100 dager fra april til juli ble mellom 800 000 og 1 million rwandere drept, flesteparten tutsier men også mange moderate hutuer, i et nøye planlagt og veldig effektivt system for å kvitte seg med det den daværende regjeringen mente av fienden.

Vitnesbyrd og taler med sterke ord...

7 april tok Camilla og meg turen til vår sektors minnesmerke der mange fra Huye/Butare hadde møtt opp for å hedre minnene til sine slektninger. Folk var kledd i lilla, stemningen var rolig og verdig da vi lyttet til et vitnesbyrd fra en av de overlevende etter tragedien. Røde Kors var også på plass, i form av noen studenter og andre frivillige, dette for å kunne hjelpe de som får flashbacks og traumer (som manifisterer seg i hyl, skrik og kropper som er i helspenn).

Neste post på programmet for oss var å bli med i rekken av frivillige som patruljerer folkemassene og hjelper til om noen skulle få det veldig vanskelig (og dermed trenge å bli fraktet til lege eller psykologhjelp) da massene flyttet seg fra Ngoma minnesmerke til Huye stadion.

Lyttetvang

Vel på plass på stadion, iført Røde Kors emblemet og klar til dyst, vel og merke med en ganske stor klump i magen, mye spenning og andektig stemning, ble vi paret opp med en annen frivillig, slik at de kunne ta seg av pratingen på kinyarwanda om noe skulle skje.

Programmet denne dagen på stadion var taler fra overlevende, ordføreren i Huye samt direkteoverføring av talen til presidenten. Den siste talen var alle nødt til å følge (en oppfordring og påbud som har blitt nevnt både i radio og aviser uken før 7 april), man skal lytte aktivt og ta det inn over seg. Dette viste seg og stemme på en uventet måte. Da noen mennesker prøvde å forlate stadion før presidentens tale ble porten ut av stadion stengt og to militære stilte seg i veien med geværer!

Talen statsoverhodet holdt denne dagen var mye fokusert på det at verden forlot Rwanda og lot Rwanda kjempe for seg selv uten å gripe inn. Dette har vært et gjennomgangstema i hele denne markeringen, at det internasjonale samfunnet ikke gjorde nok og fortsatt ikke gjør nok (ved at personer siktet for folkemordshandlinger får gå fritt i Europa og USA samt at de som sitter fengslet får altfor bra soningsforhold). "I think it is also cowardice. They left even before any shot was fired. We are not cowards. They [the international community] are part of that history and the root causes of the genocide". Han fortsatte med å se fremover; "As we remember, life must go on. We must continue to build a better future. We have done very significant and tremendous progress". "Our future, no one can decide it for us. We have to continue to move and look forward".

Filmer, sosialt samvær og traumer

Som en del av markeringen vises filmer og dokumentarer om folkemordet på forskjellige strategiske plasser rundt omkring i byene. Camilla og meg var flere dager på universitetet på kvelden for å få med oss dette, samt jobbe som en del av de frivillige fra Røde Kors som driver med første hjelp og bæring av traumatiserte personer til lege og psykologhjelp.

I et fullstappet auditorium på det nasjonale universitetet i Rwanda, møttes studenter for å minnes '94 gjennom å se filmer, dokumentarer, teater og høre på taler som alle portretterer de grufulle hendelsene som fant sted på rwandisk jord for 15 år siden. Filmer som Shooting Dogs og Sometimes in April vises. Filmer som er fryktelig sterke, til og med for en som ikke har vært i nærheten av å oppleve det mange i salen har vært vitne til. Så det er ikke rart at det under noen av scenene i filmen får flashbacks og dermed setter igang ukontrollerbar hyling og gråting, der kroppen er i helspenn og minnene skylder over en. Det er trist, sterkt og ekstremt emosjonelt å sitte i denne salen, se filmer og få kjenne på kroppen hvor sterke disse opplevelsene er 15 år etter for mange av studentene. Røde Kors er tilstede og patruljerer salen og når slike traumer manifesterer seg, ta de affære og får personen ut av det varme, tettpakkede rommet og bort fra filmen og til lege eller psykologhjelp som er tilstede på en annen del av campus.

Det er vanskelig å forstå at mennesker ønsker å utsette seg for slike filmer og dokumentarer som viser grufulle bilder, forteller historien så mange har opplevd og som får tilbake minner man kanskje helst vil glemme. Samtidig er det på en måte forståelig at mennesker føler behov for å prøve å forstå hva som skjedde, selv gjennom å se slike filmer som man vet kan forårsake veldig sterke følelser.

Etter filmen og teateret gikk studentene til minnesmerket på universitetet der mange var samlet hele natten frem til 05.30. Samlet for å høre vitnesbyrd fra overlevende, samlet for å søke trøst i hverandre, samlet for å minnes de man har mistet, samlet for å sitte rundt bål og snakke.

Bilder fra ukens markeringer i Huye/Butare

Bistandsaktuelt skriver i denne artikkelen om markeringene for folkemordet: "Vonde minner 15 år etter folkemordet i Rwanda" http://bistandsaktuelt.no/Default.asp?ID=5745&t=a

Tilgivelse

Tilgivelse er et ord jeg ofte kommer over når jeg snakker med mennesker her i Rwanda, spesielt nå i april og sørgeperioden. Det er viktig å prøve å kunne tilgi det mennesket som har tatt livet til dem man er glad i, sies det gjerne her.

Kubararira (tilgivelse)
Kubararira betyr tilgivelse på kinyarwanda. Et ord med en stor betydning og et ord som på mange måter dekker bedre hva som ligger i begrepet enn det tilgivelse på norsk gjør. I ordet kubararira ligger dette: å gjøre en aktivitet istedet for en annen. Før man har gitt tilgivelse bærer man på en dobbel sorg og en dobbel byrde (både din egen og den andre sin). Ved å tilgi så gir personen slipp på disse byrdene og sorgene og overfører dem til den andre, noe som fører til at personen kan føle seg lettere og mindre nedtynget av f.eks sorg.
Ordet kubabarira kommer av ordet kubara (å lide), noe som henspeiler på at det å lide er noe man gjør frem til tilgivelsen er gitt ved at man da overfører sin lidelse til den man tilgir.

Betinget og ubetinget tilgivelse
Forskere på området mener at det ofte er lettere å tilgi om dersom den skyldige andrer seg og ber om unnskyldning. Samtidig er det ikke lett å gjøre noe som man ikke psykologisk ønsker å gjøre, slik som f.eks å tilgi en som har drept dine nærmeste. Filosofer ser ofte på tilgivelse som en handling som er bra at man gjør, men som det ikke er galt eller feil om man unnlater å gjøre.
Samtidig er det mulig å tilgi selv om den som har forvoldt skaden ikke angrer, en praksis som har sine røtter i den kristne kjærlighetsetikken. Denne type etikk er noe av det som vi finner igjen i kubararira (tilgivelse på kinyarwanda) ved at den skadelidte blir frigjort fra den som har voldt en vondt. Alt i alt mener mange at å gi tilgivelse bedrer den mentale helsen til personen som har hatt det vondt, og enkelte mener også at ubetinget tilgivelse kan være med å få personen som har voldt skade til å endre seg.

Rwanda og prosessene her
Mange jeg møter snakker om at det er viktig og riktig å prøve å tilgi de som tok aktiv del i folkemordet. En prosess som er lang og vanskelig, og som ofte innebærer at personen som har tatt del i handlingene, tilstår samt går gjennom en gacaca* rettssak der de også ber den overlevende familien om tilgivelse. Får fangene tilgivelse av de overlevende får de rosa fangedrakt og vil i mange tilfeller arbeide ute i lokalsamfunnene med forebyggende samfunnsarbeid og kroppslig arbeidet til gode for befolkningen. En prosess som er tenkt å skulle hjelpe til å lege sårene etter '94, samt gjøre alle vant til at personene som tok del i drapshandlingene er ute i samfunnet og at man må lære seg og leve sammen som et folk; rwandere, ikke delt opp i to folkegrupper slik praksisen var tidligere.

*Gacaca rettssakene er en semi-tradisjonell rettergang, der lokalsamfunnet kommer sammen og peker ut den skyldige, gir dem dom og hører deres forklaring. Denne typen rettsak har fått mye kritikk fra flere hold. Både fordi den siktede ikke får bruke vitner til sitt forsvar ei heller en advokat eller annen representant som kan føre saken. I tillegg er det komme kritikk mot at det er for dårlig sikring av vitner, ved at mange overlevende vitner har erfart å bli forfulgt og enten mishandlet eller drept som følge av at de har vitnet. http://en.wikipedia.org/wiki/Gacaca

Ordtak om tilgivelse
"Forståelse er ofte et forsspill til tilgivelse, men allikvel er det ikke riktig at 'å forstå er å tilgi'. Vi tilgir ofte det vi ikke forstår (fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre), og forstår det vi ikke kan tilgi" (Mary McCarthy)

"Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var" (Cherie Carter-Scott).

"Tilgivelse er svaret på barnets drøm om mirakelet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent" (Dag Hammarskjøld).

"Gleden over å tilgi er søtere enn gleden over hevn" (Koranen).

"Det er mye lettere å tilgi en fiende når du har forsonet deg med han" (Olin Miller).

"Vi er alle eltet av svakheter og villfarelser; la oss gjensidig tilgi hverandre våre dumheter, det er naturens første lov" (Francois de Voltaire).

Folkemord - aldri igjen?

Hva er folkemord?
"Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide" (FN, 1948 trådte i kraft i 1951) artikkel 2 definerer folkemord slik:
In the present Convention, genocide means any of the following acts committed with intent to destroy, in whole or in part, a national, ethnical, racial or religious group, as such:
- (a) Killing members of the group;
- (b) Causing serious bodily or mental harm to the members of the group:
- (c) Deliberately inflicting on the group conditions of life calculated to bring about its physical destruction in whole or in part;
- (d) Imposing measures intended to prevent births within the group;
- (e) Forcibly transferring children of the group to another group.

Implikasjonene til denne teksten er mange, men handlingene for å forhindre ny bruk av teksten er heller få.
Det var juristen Raphael Lemkin som under andre verdenskrig introduserte begrepet folkemord, handlinger som ifølge Lemkin går ut på å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var; trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort. I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for at en lov om folkemord skulle bli en del av folkeretten.

Aldri igjen?
Opp gjennom den moderne historie har verden og det internasjonale samfunnet vært vitne til flere forsøk på og gjennomføringer av folkemord. Det å stadfeste at massakre og drap av en gruppe mennesker er folkemord er en vanskelig og lang prosess. Men hver gang det internasjonale samfunnet våkner opp og erkjenner at massakre og drap av en gruppe overfor en annen skjer eller har skjedd, kommer sitatet: Aldri igjen!
Et velbrukt sitat, uten så mye politisk gjennomslagskraft eller internasjonale handlinger. Et sitat av tomme ord, eller? Hva skal til for å ta grufulle hendelser på alvor, hva skal til for at det internasjonale samfunnet handler i samsvar mot det uskyldige mennesker til stadighet opplever?

De kanskje mest kjente tilfellene der merkelappen folkemord har blitt brukt er: Holocaust (2.
verdenskrig), Kambodsja (1975-1979 utført av Khmer Rouge, ca. 2 millioner drept), Rwanda (1994, mellom 800 000 og 1 million drept), Srebrenica (tidligere jugoslavia, 1995) og nå sist Sudan (Darfur, 2003 -). Hvor mange flere dager, uker og måneder skal vi sitte å se på at mennesker mister livet grunnet ideologier som virkelig ikke har noe i denne verden å gjøre? Hvor mange flere Rwanda, må til for å handle før det er for sent?

ICC - på vei fremover?
I mars 2009 ble arrestorderen til Sudans president Omar Al-Bashir fremstilt på grunnlag av det sittende statsoverhodet sine war crimes og crimes against humanity (ikke eksplisitt folkemord, da retten ikke kunne finne utførlig bevis for at dette er et folkemord, men om retten skulle finne slike bevis forbeholder de seg retten til å inkludere dette i arrestorderen) , handlinger begått mot en viktig del av folkene i Darfur regionen. Dette er første gang ICC fremsetter en arrestordre på et sittende statsoverhodet, en handling som kanskje vitner om at det internasjonale samfunnets vilje til å handle er i endring.

Den siste uken har diverse talspersoner for det internasjonale samfunn talt om at verden må lære av sine feil og ikke vente med å gjøre resolusjoner til handlinger som kan gjøre en forskjell.
Nå gjenstår "bare" det å virkeliggjøre taler til handlinger, og arbeide aktivt for å forhindre nye overgrep mot mennesker.

Få mer innsikt:
Aegis Trust: http://www.aegistrust.org/index.phpoption=content&task=view&id=95&Itemid=126
Genocide Watch: http://www.genocidewatch.org/
Wiki: http://en.wikipedia.org/wiki/Genocide
Gregory Stanton (forsker på folkemord).
Folkemord: http://www.folkemord.no