Commemoration Week i Rwanda

Så har uken Camilla og meg har hørt så mye om manifestert seg. Forrige helg var det symposium/konferanse om folkemord i Kigali og 7. april startet den offisielle markeringen av at det er 15 år siden folkemordet i Rwanda, en markering som offisielt vil vare til 14 april, men som for mange rwandere varer hele april måned.

I år er markeringen satt til cellenivået i landet, ikke distrikt eller nasjonalt. Dette vil si at alle skal markere uken i sitt eget nabolag, der vitnesbyrd, taler, filmer og generelt samvær med familie og kjente finner sted. Slikt vil det være over hele landet, mennesker samles rundt minnesmerker for folkemordet, kledd i lillefargen som kjennetegner sørgefargen for hendelsene her nede.

15 år siden verden ble et mye verre sted å være
1994. Året de fleste nordmenn forbinder med OL på Lillehammer, fylt av kulde, gullmedaljer og den beryktede ol-floka, ja i tillegg til OJ Simpson saken, Curt Cobains død og ikke minst fotball VM i USA... De fleste rwandere derimot forbinder dette året med de verste hendelsene de noen gang har opplevd, da familie, venner og kjente ble brutalt revet vekk fra dem og da verdensbildet ble totalt forvrengt og de nærmeste naboer ble de verste fiender.

I 100 dager fra april til juli ble mellom 800 000 og 1 million rwandere drept, flesteparten tutsier men også mange moderate hutuer, i et nøye planlagt og veldig effektivt system for å kvitte seg med det den daværende regjeringen mente av fienden.

Vitnesbyrd og taler med sterke ord...

7 april tok Camilla og meg turen til vår sektors minnesmerke der mange fra Huye/Butare hadde møtt opp for å hedre minnene til sine slektninger. Folk var kledd i lilla, stemningen var rolig og verdig da vi lyttet til et vitnesbyrd fra en av de overlevende etter tragedien. Røde Kors var også på plass, i form av noen studenter og andre frivillige, dette for å kunne hjelpe de som får flashbacks og traumer (som manifisterer seg i hyl, skrik og kropper som er i helspenn).

Neste post på programmet for oss var å bli med i rekken av frivillige som patruljerer folkemassene og hjelper til om noen skulle få det veldig vanskelig (og dermed trenge å bli fraktet til lege eller psykologhjelp) da massene flyttet seg fra Ngoma minnesmerke til Huye stadion.

Lyttetvang

Vel på plass på stadion, iført Røde Kors emblemet og klar til dyst, vel og merke med en ganske stor klump i magen, mye spenning og andektig stemning, ble vi paret opp med en annen frivillig, slik at de kunne ta seg av pratingen på kinyarwanda om noe skulle skje.

Programmet denne dagen på stadion var taler fra overlevende, ordføreren i Huye samt direkteoverføring av talen til presidenten. Den siste talen var alle nødt til å følge (en oppfordring og påbud som har blitt nevnt både i radio og aviser uken før 7 april), man skal lytte aktivt og ta det inn over seg. Dette viste seg og stemme på en uventet måte. Da noen mennesker prøvde å forlate stadion før presidentens tale ble porten ut av stadion stengt og to militære stilte seg i veien med geværer!

Talen statsoverhodet holdt denne dagen var mye fokusert på det at verden forlot Rwanda og lot Rwanda kjempe for seg selv uten å gripe inn. Dette har vært et gjennomgangstema i hele denne markeringen, at det internasjonale samfunnet ikke gjorde nok og fortsatt ikke gjør nok (ved at personer siktet for folkemordshandlinger får gå fritt i Europa og USA samt at de som sitter fengslet får altfor bra soningsforhold). "I think it is also cowardice. They left even before any shot was fired. We are not cowards. They [the international community] are part of that history and the root causes of the genocide". Han fortsatte med å se fremover; "As we remember, life must go on. We must continue to build a better future. We have done very significant and tremendous progress". "Our future, no one can decide it for us. We have to continue to move and look forward".

Filmer, sosialt samvær og traumer

Som en del av markeringen vises filmer og dokumentarer om folkemordet på forskjellige strategiske plasser rundt omkring i byene. Camilla og meg var flere dager på universitetet på kvelden for å få med oss dette, samt jobbe som en del av de frivillige fra Røde Kors som driver med første hjelp og bæring av traumatiserte personer til lege og psykologhjelp.

I et fullstappet auditorium på det nasjonale universitetet i Rwanda, møttes studenter for å minnes '94 gjennom å se filmer, dokumentarer, teater og høre på taler som alle portretterer de grufulle hendelsene som fant sted på rwandisk jord for 15 år siden. Filmer som Shooting Dogs og Sometimes in April vises. Filmer som er fryktelig sterke, til og med for en som ikke har vært i nærheten av å oppleve det mange i salen har vært vitne til. Så det er ikke rart at det under noen av scenene i filmen får flashbacks og dermed setter igang ukontrollerbar hyling og gråting, der kroppen er i helspenn og minnene skylder over en. Det er trist, sterkt og ekstremt emosjonelt å sitte i denne salen, se filmer og få kjenne på kroppen hvor sterke disse opplevelsene er 15 år etter for mange av studentene. Røde Kors er tilstede og patruljerer salen og når slike traumer manifesterer seg, ta de affære og får personen ut av det varme, tettpakkede rommet og bort fra filmen og til lege eller psykologhjelp som er tilstede på en annen del av campus.

Det er vanskelig å forstå at mennesker ønsker å utsette seg for slike filmer og dokumentarer som viser grufulle bilder, forteller historien så mange har opplevd og som får tilbake minner man kanskje helst vil glemme. Samtidig er det på en måte forståelig at mennesker føler behov for å prøve å forstå hva som skjedde, selv gjennom å se slike filmer som man vet kan forårsake veldig sterke følelser.

Etter filmen og teateret gikk studentene til minnesmerket på universitetet der mange var samlet hele natten frem til 05.30. Samlet for å høre vitnesbyrd fra overlevende, samlet for å søke trøst i hverandre, samlet for å minnes de man har mistet, samlet for å sitte rundt bål og snakke.

Bilder fra ukens markeringer i Huye/Butare

Bistandsaktuelt skriver i denne artikkelen om markeringene for folkemordet: "Vonde minner 15 år etter folkemordet i Rwanda" http://bistandsaktuelt.no/Default.asp?ID=5745&t=a