"du må ikke tåle så inderlig vel..."

Jeg har funnet det vanskelig å gi noe som helst bilde av det som skjer i nabolandet, kun noen få timer fra der jeg nå befinner meg, da det er en kompleks situasjon og jeg verken har alle fakta eller all informasjon.
Jeg har ikke tenkt å fordele skyld i den lenge pågående konflikten vest for der jeg nå er, eller spekulere i hva som er årsak eller pådriver i den eskaleringen i konfliktnivå som verden nå er vitne til. Det jeg ikke kan være nøytral til er de menneskelige lidelsene som er en konsekvens av det som skjer, der mennesker blir drevet på flukt i eget hjemland, på flukt fra alt de eier samt nære og kjære, for å prøve å redde seg selv og sin familie, for å prøve å skape en fremtid for seg selv. Jeg kan ikke stå her på sidelinjen uten å si ifra at virkningen av det som skjer går utover uskyldige barn, kvinner og menn. Barn blir forhindret i å vokse opp i trygghet, uten en mor eller far, eller begge deler; det forhindrer barn i få den stabiliteten de trenger og det forhindrer barn i å få det livet de fortjener!

Barn, kvinner og menn på flukt er noe man ikke bør være nøytral til og er ikke noe man bør tåle bare fordi det skjer i afrika, øst-europa, sør-amerika eller et annet sted der man selv ikke er. "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv" (arnulf øverland), gjelder like mye idag som da det ble skrevet.

Humanitær lidelse er noe vi ikke bør være nøytrale til eller godta for noen pris, det er ikke noe man bør skyve under stueteppe eller gjemme langt nede i skrivebordsskuffen, det er noe vi alle bør engasjere oss i for å få en slutt på. Land som når de ble uavhengige blir beskrevet som land med en god fremtid, med tilgang på natur og menneskelige ressurser er nå igjen tilbake i en sterk konflikt, en situasjon som har vart i et tiår. Hvorfor lærer vi aldri? Hvorfor gjør vi ikke det som står i vår makt for å få en slutt på menneskelige lidelser? Hvorfor lærer vi ikke av de historiene som har utspilt seg gang på gang på gang?

Daglig møter jeg levende historier på gaten, på markedet og i felt som hver dag lever med den tragedien og konflikten som utspandt seg i dette frodige landet med de tusen åser kun noen år tilbake. Når man ser hvor utrolig mye historien påvirker menneskers og samfunss liv år etter år etter år, er det ille å tenke på at i verden idag er mange millioner mennesker som er internt fordrevne samt på flukt utenfor egne landegrenser, som vil sitte igjen med grusomme opplevelser og være nok et eksempel på en gjentakende historie.
"Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv"...

Barnelandet Rwanda

Kikk gjerne innom artikkelen skrevet for Røde Kors Ungdom sine web-sider:)

Her er linken:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktuelt/Nyheter2/Barnelandet_Rwanda/

Ta gjerne en titt på Camillas artikkel også:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Overveldende_skolebesok/

Tradisjonell jente paa vestvendte veier

De siste ukene har bydd paa mang en ny opplevelse, baade med og uten tradisjonell rwandaisk drakt... Forestill deg to bleke jenter med et noe uformelig stoff drapert rundt kroppen i fargene burgunder og eggeskall, da har du meg og Camilla for noen uker tilbake naar vi var en del av protokollgjengen under partnership motet til nasjonalforeningen i Rwanda (vi kom til og med paa tv i disse kjolene...). Til stede var mang en ansatt fra naer og fjern, inkludert Norges representant fra regionskontoret i Nairobi. Etter aa ha hentet gjester paa flyplassen baade tidlig og sent en sondag i Oktober, i tillegg til aa ha sittet lordag og sondag med papirer til langt over hodet som skulle systematiseres i deltakerpermer, var det endelig klart for aa erklaere motet for aapnet og vaar nye rolle som tradisjonelle 'dukker' var igang:) Moetet i seg selv var interessant og jeg var i ekstase da jeg forstod overraskende mye fransk under en diskusjon over et prosjekt! Jippi, endelig er fransken paa glid....haaper jeg i alle fall! Kvelden gikk med til en liten fest, der samtlige deltakere var samlet paa Maison de la Jeunesse for aa spise god mat, se paa tradisjonell dans fra de som kan det, og de som ikke kan det (inkuldert meg og Camilla...).

Etter to kjappe dager i Butare var det igjen klart for den litt mindre trygge reisen med bussen til storbyen Kigali, nok en gang for aa ikle seg en herlig samling toy i uformelig fasong. Youth Assembly stod paa planen og for forste gang i rwandisk historie skulle tre ungdomsrepresentanter velges som faar ta del i rode kors styret. Paa bildet ses den nyvalgte ungdomspresidenten som blir intervjuet av tv. Det var moro aa faa delta paa dette motet, selv om det innebar en nye og mye mindre flatterende valg av tradisjonell drakt i fargene beige, gull og knall rod...Uansett fargevalg, komplimenter ble gitt og tatt imot med takk:) Morsomt var det aa mote de ca. 60 ungdommene som var kommet for aa delta paa motet fra de 30 distriktene i Rwanda (president og vise-president for ungdommene var invitert). For forste gang i lopet av de nesten to mnd som har gaat her i Rwanda fikk vi mote saa mange unge frivillige paa en gang! Jentene var sjenerte og turte nesten ikke snakke med oss, mens gutta er stikk motsatt og spoer villig i vei om det meste.

Etter aa ha vaert tradisjonelle jenter i noen dager vendte vi tilbake til Butare igjen for noen intensive dager med fullforing av diverse rapporter samt feltturer for aa delta i oppstartsfasen paa et nytt barneprosjekt i Nyamagabe distriktet. Der dro vi rundt sammen med 2 koordinatorer som skal lede prosjektet for aa snakke med hele lokalsamfunn for aa prove aa lokalisere de barna i mest saarbarelivssituasjoner for aa kunne etterhvert kunne gi et tilbud til disse i form av skolegang, sanitaertilbud, matprosjekter samt tilgang paa husly. Dette var helt klart sterke opplevelser der man faar mye ny kunnskap om hvordan ting gjoeres, hvem som faar tilbud og hvor behovene er storst. Da utsporringen av landsbyen foregikk paa Kinyarwanda og min kinyarwanda forelopig kun strekker seg til 27 ord, var det ikke saa mye jeg hadde aa tilby annet enn aa aktivisere en del av barna som var tilstede. Og jeg klager ikke, for barna er morsomme aa leke med og jeg kom virkelig tilbake til barndommen igjen da klappeleker og leking med hoppetau, hoppestrikk og traad-mellom-fingrene-som-man-kan-lage-figurer-med ble presentert:)

Selv om vi leker mens vi er paa jobb, saa er det tid for 'seriost' arbeid og, og etter arbeid kommer gjerne litt fritid...saa denne helgen satte C&C kursen mot vest, paa kronglete veier gjennom groenne aaser og bratte bakker, foer vi endte opp i Kibuye en idyllisk by ved lake kivu...( jeg er fullt klar over at det skjer ting over grensen til nabolandet og dette er forferdelig og trist aa tenke paa, men er noe jeg ikke vil gaa noe naermere innpaa paa i denne bloggen da oppdateringer om hva som skjer kan faaes gjennom aa folge med i media og internett). Kibuye har flotte naturomraader, som resten av Rwanda, med gode muligheter for turer, sol, bad og baatliv, noe vi benyttet oss av for aa prove aa hente oss inn etter noen intensive uker med jobbing. Camilla presterte aa felle en taare ved aa endelig ha sjo i naerheten og jeg maa innromme at sandefjordsk som jeg er saa var det deilig aa komme til vannet igjen:) Og naar sondagen ble benyttet i baat og paa en oy ute i innsjoen var helgen komplett! Til og med litt brunfarge klarte vi aa faa med oss tilbake til virkeligheten igjen.