Carina i Rwanda

TUSEN TAKK

2009-06-03T10:21:00.000+02:00

Nå er det ikke lenge igjen av oppholdet her i Rwanda. 9 mnd har gått utrolig fort, og har blitt fylt av flotte opplevelser, mange nye bekjentskaper, mange frustrasjoner og mye lærdom. Nå gjenstår det kun 1,5 uke igjen og ikke minst det å takke de som takkes skal for at oppholdet her har blitt så bra som det har blitt.

Camilla med med-delegat fortjener en virkelig stor TAKK, det gjør også ansatte og frivillige i Rwanda Røde Kors som har vist oss tillit og vennskap og gjort dette oppholdet veldig minneverdig.

TUSEN TAKK Camilla for at du har vært med å gjøre dette oppholdet og denne jobben til den beste jeg har hatt! Uten deg som kollega, samboer og venninne hadde dette oppholdet helt klart blitt veldig annerledes!

Takk for oppmuntringer når frustrasjonene har vært store.
Takk for latter og humor både når dagene har vært slitsomme.
Takk for dårlig, god og galgen humor til enhver tid.
Takk for supre arbeidsdager, hverdager og ferier.
Takk for konstruktive tilbakemeldinger på arbeid gjort.
Takk for at du har vært en god sparringspartner i jakten på nye løsninger, tenke utenfor boksen og finne frem kreativiteten.
Takk for mang en stille og rolig kveld med en film eller bok i myggslottet!
Takk for at du tok vare på meg når jeg var syk (eller suk).
Takk for at du er en god samtalepartner som kan sette ting i perspektiv og finne det positive i det meste.
Takk for gode seiltips (kaptein Olsen og kaptein Hansen kan trenge det).
Takk for at du takket ja til denne jobben, uten deg hadde dette oppholdet helt klart blitt veldig annerledes.
Takk for at du har vært en så god kollega og samboer og takk for at du har blitt en så god venn!

Butare i rødt, hvitt og blått; 17 mai

2009-05-19T19:39:00.012+02:00

Som de skapnasjonalistene vi er så kunne ikke Camilla og meg komme helt utenom 17 mai feiring selv om vi befinner oss midt på det afrikanske kontinent og langt fra der "denne tiden er veldig vakker, det er nå bjerka spretter" (sitat Camilla), korpsmusikken runger for is- og pølsespisende nordboere og der 'Ja, vi elsker' synges av flaggviftende barn i tog. Planen var å ta turen inn til Kigali, for å prøve å samles med de andre 7 nordmennene som bor i Rwanda (derav 4 barn), men fordi jeg trodde jeg hadde en forkjølelse/influensa som viste seg å være malaria og derfor var sliten, valgte vi å bli i Butare og heller feire nasjonaldagen med noen venner!
Til frokost ble det eggerøre, flagg i sjiraffene og kakao. Camilla sang for anledningen gamle jegermarsj samt marsjerte rundt i huset som den gamle korpser hun er, noe som virkelig satte stemningen for dagen. I tillegg hadde vi høytopplesning av Knut Hamsuns kortfortelling; "En ganske almindelig flue av middels størrelse" fra 1895.

8. mai i Kigali

2009-05-19T12:06:00.008+02:00

Etter noen hektiske dager i Butare med diverse aktiviteter, heiv Camilla og meg oss på bussen til hovedstaden der den offisielle feiringen av 8. mai skulle finne sted. Som en offisiell del av protokollgjengen, fikk jeg og Camilla også denne dagen lov å benytte oss av tradisjonelle rwandiske kjoler. Som vanlig trengs det litt påkledningshjelp for å få på seg de store uformelige kjolene (slik Camilla demonstrerer på bildet nedenfor).

Mottak av gjester; innvielse og bortgivelse av vannstasjon til lokalbefolkningen som bor i nærheten av hovedkontoret i Kigali; parade med korpsmusikk i utakt; tradisjonell rwandisk dans og innvielse av førstehjelpskontor (med meg som saksdame) samt taler stod på menyen fredag 8. mai (den internasjonale Røde Kors dagen) i Kigali.

Det er i år 150 år siden slaget ved Solferino og dermed begynnelsen på Røde Kors sin historie fordi Henry Dunant (sveitser) ikke klarte å stå på sidelinjen av konflikten uten å hjelpe til. Han fikk derfor frivillige fra to nærliggende landsbyer til å hjelpe han å ta seg av de drepte og sårede soldatene på slagmarken, under slagordet Tutti Frattelli (vi er alle brødre).

Sebrastriping, gi-blod kampanje, innsamling og fotballkamp: 150 år med Røde Kors

2009-05-11T19:56:00.005+02:00

Fra 4 til 7. mai var det såkalt Solferino uke i Butare. En uke fylt med aktiviteter som Camilla og meg hadde initiert sammen med frivillige fra distriktet.

Gjennom flere måneders forarbeide sammen med en komitee bestående av 8 frivillige, hadde vi kommet frem til flere aktiviteter vi ønsket å gjøre denne uken som en del av forberedelsene til den store internasjonale Røde Kors dagen 8. Mai som i år markerer 150 års jubileumet etter slaget ved Solferino som ble starten på Røde Kors sin historie.

Sebrastriping

Har du tenkt over hvem det er som maler fotgjengeroverganger før? I Norge er det gjerne veivesenet som tar seg av den oppgaven med sine fancy malingsbiler. Men hvordan gjøres det i et land som mangler slike luksusvarer? I Rwanda er det gjerne de frivillige organisasjonene som tar seg av dette. Og denne dagen var det Rwanda Røde Kors sin tur! Gjennom nøye planlegging og innkjøp av diverse utstyr var Camilla og meg sammen med 40 frivillige klare til dyst. Endelig skulle 4 fotgjengeroverganger males i Butare by, en aktivitet som skulle gjøre at det ville skje færre ulykker med store konsekvenser for fotgjengere.

Først steg ut var kosting av asfalten, slik at den var klar til å bli malt samt bli målt opp med teip. Etter bortkostingen av den røde sanden, ble hvert felt målt opp med teip og malingen kunne begynne.

Gi-blod kampanje

Dagen etter sebrastripingen var vi klare for gi-blod kampanje. Sammen med den lokale gi-blod organisasjonen hadde frivillige fra Rwanda Røde Kors satt opp denne aktivitetet der målet var å få 100 stykker til å gi blod i løpet av noen få timer midt på dagen. Et mål vi oppnådde!

Jeg er ikke spesielt glad i å se blod komme ut av kroppen min og ned i en pose, men denne dagen var jeg klar for å la ekkelhet være ekkelhet og gjøre min del av blodgiver prosessen. Derfor stilte jeg meg i kø, for veiing, blodtrykksmåling og utdeling av blodposer før jeg tålmodig satte meg til å vente på at det skulle bli min tur. Pinglete som jeg er når det kommer til blodtaking så synes jeg denne ventetiden var uhorvelig lang. Bedre ble det ikke da kanylen kom i armen og blodet startet å fylle posen, men jeg gjorde det jeg hadde satt meg fore og kan med "stolthet" se ned på det store blåmerket jeg har på høyre arm som minne fra blodgivingen.

Fotballkamp

Torsdag var det duket for fotballkamp på Huye stadion mellom Universitetslaget og frivillige fra Ngoma og Huye sektor. En spennende kamp som ved fulltid var uavgjort og dermed gikk over til straffekonkurranse. Universitetslaget trakk det lengste strået denne gangen i en kamp blottet for debatterte avgjørelser ala Øvrebø.

Ved kampslutt gikk startskuddet for dagens taler og formelle 'seremoni' samt begynnelsen på utdelingen av såper, klær og annet til trengende personer.

Sykehusbesøk med utdeling av diverse materiell

Etter fotballkampen, taler og litt utdeling av klær og såpe på stadion, tok alle frivillige på seg sine dossarer og Røde Kors emblemer og gikk i tog fra stadion til Kabutare sykehus. På sykehuset skulle resten av det innsamlede materiellet; klær, såper, mat, tannbørster etc, deles ut til syke og deres pårørende. Dette er en aktivitet Rwanda Røde Kors gjør flere ganger i året da sykehusene ikke byr på annet enn faktisk behandling, ikke oppfølging ei heller mat og stell. Dette er det familien og de pårørende som må ta seg av, en dyr og ikke minst tidkrevende oppgave.

Kampanjeavslutnig

For å feire starten på 150 års jubileumet og den internasjonale Røde Kors dagen hadde Camilla og meg gjort klart for liten feiring av de frivillige som tok del i markeringen hele uken. Noen boller, brus og samosa senere var det duket for taler og gratulasjoner med en vel overstått kampanje

Commemoration Week i Rwanda

2009-04-13T10:21:00.005+02:00

Så har uken Camilla og meg har hørt så mye om manifestert seg. Forrige helg var det symposium/konferanse om folkemord i Kigali og 7. april startet den offisielle markeringen av at det er 15 år siden folkemordet i Rwanda, en markering som offisielt vil vare til 14 april, men som for mange rwandere varer hele april måned.

I år er markeringen satt til cellenivået i landet, ikke distrikt eller nasjonalt. Dette vil si at alle skal markere uken i sitt eget nabolag, der vitnesbyrd, taler, filmer og generelt samvær med familie og kjente finner sted. Slikt vil det være over hele landet, mennesker samles rundt minnesmerker for folkemordet, kledd i lillefargen som kjennetegner sørgefargen for hendelsene her nede.

15 år siden verden ble et mye verre sted å være
1994. Året de fleste nordmenn forbinder med OL på Lillehammer, fylt av kulde, gullmedaljer og den beryktede ol-floka, ja i tillegg til OJ Simpson saken, Curt Cobains død og ikke minst fotball VM i USA... De fleste rwandere derimot forbinder dette året med de verste hendelsene de noen gang har opplevd, da familie, venner og kjente ble brutalt revet vekk fra dem og da verdensbildet ble totalt forvrengt og de nærmeste naboer ble de verste fiender.

I 100 dager fra april til juli ble mellom 800 000 og 1 million rwandere drept, flesteparten tutsier men også mange moderate hutuer, i et nøye planlagt og veldig effektivt system for å kvitte seg med det den daværende regjeringen mente av fienden.

Vitnesbyrd og taler med sterke ord...

7 april tok Camilla og meg turen til vår sektors minnesmerke der mange fra Huye/Butare hadde møtt opp for å hedre minnene til sine slektninger. Folk var kledd i lilla, stemningen var rolig og verdig da vi lyttet til et vitnesbyrd fra en av de overlevende etter tragedien. Røde Kors var også på plass, i form av noen studenter og andre frivillige, dette for å kunne hjelpe de som får flashbacks og traumer (som manifisterer seg i hyl, skrik og kropper som er i helspenn).

Neste post på programmet for oss var å bli med i rekken av frivillige som patruljerer folkemassene og hjelper til om noen skulle få det veldig vanskelig (og dermed trenge å bli fraktet til lege eller psykologhjelp) da massene flyttet seg fra Ngoma minnesmerke til Huye stadion.

Lyttetvang

Vel på plass på stadion, iført Røde Kors emblemet og klar til dyst, vel og merke med en ganske stor klump i magen, mye spenning og andektig stemning, ble vi paret opp med en annen frivillig, slik at de kunne ta seg av pratingen på kinyarwanda om noe skulle skje.

Programmet denne dagen på stadion var taler fra overlevende, ordføreren i Huye samt direkteoverføring av talen til presidenten. Den siste talen var alle nødt til å følge (en oppfordring og påbud som har blitt nevnt både i radio og aviser uken før 7 april), man skal lytte aktivt og ta det inn over seg. Dette viste seg og stemme på en uventet måte. Da noen mennesker prøvde å forlate stadion før presidentens tale ble porten ut av stadion stengt og to militære stilte seg i veien med geværer!

Talen statsoverhodet holdt denne dagen var mye fokusert på det at verden forlot Rwanda og lot Rwanda kjempe for seg selv uten å gripe inn. Dette har vært et gjennomgangstema i hele denne markeringen, at det internasjonale samfunnet ikke gjorde nok og fortsatt ikke gjør nok (ved at personer siktet for folkemordshandlinger får gå fritt i Europa og USA samt at de som sitter fengslet får altfor bra soningsforhold). "I think it is also cowardice. They left even before any shot was fired. We are not cowards. They [the international community] are part of that history and the root causes of the genocide". Han fortsatte med å se fremover; "As we remember, life must go on. We must continue to build a better future. We have done very significant and tremendous progress". "Our future, no one can decide it for us. We have to continue to move and look forward".

Filmer, sosialt samvær og traumer

Som en del av markeringen vises filmer og dokumentarer om folkemordet på forskjellige strategiske plasser rundt omkring i byene. Camilla og meg var flere dager på universitetet på kvelden for å få med oss dette, samt jobbe som en del av de frivillige fra Røde Kors som driver med første hjelp og bæring av traumatiserte personer til lege og psykologhjelp.

I et fullstappet auditorium på det nasjonale universitetet i Rwanda, møttes studenter for å minnes '94 gjennom å se filmer, dokumentarer, teater og høre på taler som alle portretterer de grufulle hendelsene som fant sted på rwandisk jord for 15 år siden. Filmer som Shooting Dogs og Sometimes in April vises. Filmer som er fryktelig sterke, til og med for en som ikke har vært i nærheten av å oppleve det mange i salen har vært vitne til. Så det er ikke rart at det under noen av scenene i filmen får flashbacks og dermed setter igang ukontrollerbar hyling og gråting, der kroppen er i helspenn og minnene skylder over en. Det er trist, sterkt og ekstremt emosjonelt å sitte i denne salen, se filmer og få kjenne på kroppen hvor sterke disse opplevelsene er 15 år etter for mange av studentene. Røde Kors er tilstede og patruljerer salen og når slike traumer manifesterer seg, ta de affære og får personen ut av det varme, tettpakkede rommet og bort fra filmen og til lege eller psykologhjelp som er tilstede på en annen del av campus.

Det er vanskelig å forstå at mennesker ønsker å utsette seg for slike filmer og dokumentarer som viser grufulle bilder, forteller historien så mange har opplevd og som får tilbake minner man kanskje helst vil glemme. Samtidig er det på en måte forståelig at mennesker føler behov for å prøve å forstå hva som skjedde, selv gjennom å se slike filmer som man vet kan forårsake veldig sterke følelser.

Etter filmen og teateret gikk studentene til minnesmerket på universitetet der mange var samlet hele natten frem til 05.30. Samlet for å høre vitnesbyrd fra overlevende, samlet for å søke trøst i hverandre, samlet for å minnes de man har mistet, samlet for å sitte rundt bål og snakke.

Bilder fra ukens markeringer i Huye/Butare

Bistandsaktuelt skriver i denne artikkelen om markeringene for folkemordet: "Vonde minner 15 år etter folkemordet i Rwanda" http://bistandsaktuelt.no/Default.asp?ID=5745&t=a

Tilgivelse

2009-04-13T09:40:00.000+02:00

Tilgivelse er et ord jeg ofte kommer over når jeg snakker med mennesker her i Rwanda, spesielt nå i april og sørgeperioden. Det er viktig å prøve å kunne tilgi det mennesket som har tatt livet til dem man er glad i, sies det gjerne her.

Kubararira (tilgivelse)
Kubararira betyr tilgivelse på kinyarwanda. Et ord med en stor betydning og et ord som på mange måter dekker bedre hva som ligger i begrepet enn det tilgivelse på norsk gjør. I ordet kubararira ligger dette: å gjøre en aktivitet istedet for en annen. Før man har gitt tilgivelse bærer man på en dobbel sorg og en dobbel byrde (både din egen og den andre sin). Ved å tilgi så gir personen slipp på disse byrdene og sorgene og overfører dem til den andre, noe som fører til at personen kan føle seg lettere og mindre nedtynget av f.eks sorg.
Ordet kubabarira kommer av ordet kubara (å lide), noe som henspeiler på at det å lide er noe man gjør frem til tilgivelsen er gitt ved at man da overfører sin lidelse til den man tilgir.

Betinget og ubetinget tilgivelse
Forskere på området mener at det ofte er lettere å tilgi om dersom den skyldige andrer seg og ber om unnskyldning. Samtidig er det ikke lett å gjøre noe som man ikke psykologisk ønsker å gjøre, slik som f.eks å tilgi en som har drept dine nærmeste. Filosofer ser ofte på tilgivelse som en handling som er bra at man gjør, men som det ikke er galt eller feil om man unnlater å gjøre.
Samtidig er det mulig å tilgi selv om den som har forvoldt skaden ikke angrer, en praksis som har sine røtter i den kristne kjærlighetsetikken. Denne type etikk er noe av det som vi finner igjen i kubararira (tilgivelse på kinyarwanda) ved at den skadelidte blir frigjort fra den som har voldt en vondt. Alt i alt mener mange at å gi tilgivelse bedrer den mentale helsen til personen som har hatt det vondt, og enkelte mener også at ubetinget tilgivelse kan være med å få personen som har voldt skade til å endre seg.

Rwanda og prosessene her
Mange jeg møter snakker om at det er viktig og riktig å prøve å tilgi de som tok aktiv del i folkemordet. En prosess som er lang og vanskelig, og som ofte innebærer at personen som har tatt del i handlingene, tilstår samt går gjennom en gacaca* rettssak der de også ber den overlevende familien om tilgivelse. Får fangene tilgivelse av de overlevende får de rosa fangedrakt og vil i mange tilfeller arbeide ute i lokalsamfunnene med forebyggende samfunnsarbeid og kroppslig arbeidet til gode for befolkningen. En prosess som er tenkt å skulle hjelpe til å lege sårene etter '94, samt gjøre alle vant til at personene som tok del i drapshandlingene er ute i samfunnet og at man må lære seg og leve sammen som et folk; rwandere, ikke delt opp i to folkegrupper slik praksisen var tidligere.

*Gacaca rettssakene er en semi-tradisjonell rettergang, der lokalsamfunnet kommer sammen og peker ut den skyldige, gir dem dom og hører deres forklaring. Denne typen rettsak har fått mye kritikk fra flere hold. Både fordi den siktede ikke får bruke vitner til sitt forsvar ei heller en advokat eller annen representant som kan føre saken. I tillegg er det komme kritikk mot at det er for dårlig sikring av vitner, ved at mange overlevende vitner har erfart å bli forfulgt og enten mishandlet eller drept som følge av at de har vitnet. http://en.wikipedia.org/wiki/Gacaca

Ordtak om tilgivelse
"Forståelse er ofte et forsspill til tilgivelse, men allikvel er det ikke riktig at 'å forstå er å tilgi'. Vi tilgir ofte det vi ikke forstår (fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre), og forstår det vi ikke kan tilgi" (Mary McCarthy)

"Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var" (Cherie Carter-Scott).

"Tilgivelse er svaret på barnets drøm om mirakelet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent" (Dag Hammarskjøld).

"Gleden over å tilgi er søtere enn gleden over hevn" (Koranen).

"Det er mye lettere å tilgi en fiende når du har forsonet deg med han" (Olin Miller).

"Vi er alle eltet av svakheter og villfarelser; la oss gjensidig tilgi hverandre våre dumheter, det er naturens første lov" (Francois de Voltaire).

Folkemord - aldri igjen?

2009-04-12T13:52:00.013+02:00

Hva er folkemord?
"Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide" (FN, 1948 trådte i kraft i 1951) artikkel 2 definerer folkemord slik:
In the present Convention, genocide means any of the following acts committed with intent to destroy, in whole or in part, a national, ethnical, racial or religious group, as such:
- (a) Killing members of the group;
- (b) Causing serious bodily or mental harm to the members of the group:
- (c) Deliberately inflicting on the group conditions of life calculated to bring about its physical destruction in whole or in part;
- (d) Imposing measures intended to prevent births within the group;
- (e) Forcibly transferring children of the group to another group.

Implikasjonene til denne teksten er mange, men handlingene for å forhindre ny bruk av teksten er heller få.
Det var juristen Raphael Lemkin som under andre verdenskrig introduserte begrepet folkemord, handlinger som ifølge Lemkin går ut på å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var; trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort. I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for at en lov om folkemord skulle bli en del av folkeretten.

Aldri igjen?
Opp gjennom den moderne historie har verden og det internasjonale samfunnet vært vitne til flere forsøk på og gjennomføringer av folkemord. Det å stadfeste at massakre og drap av en gruppe mennesker er folkemord er en vanskelig og lang prosess. Men hver gang det internasjonale samfunnet våkner opp og erkjenner at massakre og drap av en gruppe overfor en annen skjer eller har skjedd, kommer sitatet: Aldri igjen!
Et velbrukt sitat, uten så mye politisk gjennomslagskraft eller internasjonale handlinger. Et sitat av tomme ord, eller? Hva skal til for å ta grufulle hendelser på alvor, hva skal til for at det internasjonale samfunnet handler i samsvar mot det uskyldige mennesker til stadighet opplever?

De kanskje mest kjente tilfellene der merkelappen folkemord har blitt brukt er: Holocaust (2.
verdenskrig), Kambodsja (1975-1979 utført av Khmer Rouge, ca. 2 millioner drept), Rwanda (1994, mellom 800 000 og 1 million drept), Srebrenica (tidligere jugoslavia, 1995) og nå sist Sudan (Darfur, 2003 -). Hvor mange flere dager, uker og måneder skal vi sitte å se på at mennesker mister livet grunnet ideologier som virkelig ikke har noe i denne verden å gjøre? Hvor mange flere Rwanda, må til for å handle før det er for sent?

ICC - på vei fremover?
I mars 2009 ble arrestorderen til Sudans president Omar Al-Bashir fremstilt på grunnlag av det sittende statsoverhodet sine war crimes og crimes against humanity (ikke eksplisitt folkemord, da retten ikke kunne finne utførlig bevis for at dette er et folkemord, men om retten skulle finne slike bevis forbeholder de seg retten til å inkludere dette i arrestorderen) , handlinger begått mot en viktig del av folkene i Darfur regionen. Dette er første gang ICC fremsetter en arrestordre på et sittende statsoverhodet, en handling som kanskje vitner om at det internasjonale samfunnets vilje til å handle er i endring.

Den siste uken har diverse talspersoner for det internasjonale samfunn talt om at verden må lære av sine feil og ikke vente med å gjøre resolusjoner til handlinger som kan gjøre en forskjell.
Nå gjenstår "bare" det å virkeliggjøre taler til handlinger, og arbeide aktivt for å forhindre nye overgrep mot mennesker.

Få mer innsikt:
Aegis Trust: http://www.aegistrust.org/index.phpoption=content&task=view&id=95&Itemid=126
Genocide Watch: http://www.genocidewatch.org/
Wiki: http://en.wikipedia.org/wiki/Genocide
Gregory Stanton (forsker på folkemord).
Folkemord: http://www.folkemord.no

"Gorillas in the mist"

2009-04-09T10:20:00.038+02:00

Lørdag 4 april var dagen for dagen da Camilla og meg endelig skulle få møte våre "forfedre". Disse beryktede vesnene som lever i fjellområdene i Great Lakes regionen, en utrydningstruet dyreart som ofte blir jaktet på, men som er den viktigste turistnæringen i både Rwanda, DR Kongo og Uganda.

Fulle busser, motebeviste dansker og tidlig på'n

Camilla og meg hadde sikret oss gorilla permit noen uker i forveien, vel vitende om at dette var regnsesong og at det derfor kunne bli en gjørmete tur vi skulle ut på for å få sett disse store flotte dyrene. Dagen før dagen hadde vi planer om å reise inn til Ruhengeri hvor vi skulle overnatte før vi kl.06 ble hentet i bil for å bli tatt til ORTPN turistkontor i Volcanos nasjonalpark. En reise som fort viste seg å bli vanskeligere og dyrere enn først antatt, da vi virkelig har inntatt african time og dermed ikke kjøpt billett til Kigali på forhånd med bussen men satset på at det ordnet seg, noe det ikke helt gjorde da skoleferien begynte denne dagen og ALLE bussene var fulle til randen hele dagen. Etter litt diskutering om pris fant vi ut at vi kunne ta en taxi til Kigali, en dyr affære men så var det et gorilla møte og en permit til 250 dollar (da vi er foreign residents fikk vi halv pris på permiten, noe vi er veldig glad for) som det stod om. Heldigvis viste det seg at en gjeng fra hovedkonoret til Rwanda Røde Kors skulle til Ruhengeri denne helgen for noen kurs og vi kunne få sitte på i bussen deres fra Kigali til Ruhengeri, helt topp!

I tillegg til dette hadde vi vært enda mer heldige, eventuelt så var det Camillas pågåenhet i forhold til noen danske jenter vi kjenner som igjen kjente noen danske studenter som var på studietur og som skulle se gorillaene samme dag som oss, fikk vi dele bil med 4 danske statsvitenskapsstudenter kledd i olabukser, tights og en del mer motebevisst enn disse to norske fjellgjeitene på tur.

"That's the Susa group"

Vel fremme på ORTPN kontoret grytidlig lørdag morgen, i det håpet om å sikre oss å se Susa familien (den største fjellgorillafamilien i Rwanda, med 40 gorillaer, store som små og hele 6 silverbacks), en gruppe som ofte befinner seg langt avgårde i bratt terreng og som alle gjerne vil se men som få får muligheten til å møte. Det virket som hard konkurranse for å få se dem (en gjeng amerikanske jenter hadde stål i armer og ben og susafamilien i blikket), men vi møtte tidlig opp og med disse to norske relativt sporty kledd samt fire mer moteriktig kledd dansker i olabukser og dermed manglet vi kun 2 personer for å fylle gruppen vår. Heldig for oss var det 2 franskmenn som også hadde som mål for dagen å få erverdige de 40 gorillaene et besøk.

Da tiden var kommet for å bli tildelt en gruppe og en guide, overhørte Camilla amerikanere si "Oh, that's the Susa group" og joda, det stemte!

Fjellgorillaen - ettertraktet vare i konfliktsonen Great Lakes

Det antas å være ca. 700 fjellgorillaer igjen i området Uganda, Rwanda og DR Kongo. En turistattraksjon som gir lokalbefolkningen og landene en god inntektskilde men som i de siste årene også har blitt truet sterkt grunnet nedhogging av trærne til bruk i kullaging noe som gjør at gorillaens habitat ødelegges, i tillegg har mange gorillaer de siste årene blitt drept for å få tak i hodene, hendene og føttene deres (poaching).

Flott tur i sporene deres

Kun to timer trengte vi å bruke denne flotte lørdag morgenen for å finne gruppen, en tur som stort sett gikk bratt oppover fjellsiden i nærheten av Mount Karisimbi (høyeste fjellet i Rwanda med sine 4507 m.o.h) før vi krysset inn i bambusskogen og måtte åle oss gjennom trær og lianer samt noen steder også måtte slå oss frem med macheter for å komme gjennom de tette krattene av frodig natur.

Så ser vi tegnene på at familien har vært i området, skrellet bambusstenger ligger slengt, ett sikkert tegn på at fjellgorillaen befinner seg i nærheten da dette er yndlingsmaten deres. Og riktig, kun noen hundre meter lenger inn i skogen hører vi den første brummingene deres. Endelig skal vi få se dem!

Susa familien

Dian Fossey studerte flere av dyrene i Susafamilien fra 1967 og 13 år fremover i tid, og er den mest kjente forskeren som har studert fjellgorillaene i sitt naturlige habitat. "Gorillas in the mist" er tittelen på en av bøkene hennes skrevet om nettopp fjellgorillaene i Volcanos nasjonalpark i Rwanda.

Idag teller Susafamilien 40 individer, 6 silverbacks, mange damer og ikke minst noen herlige små gorillabarn (den minste kun 7mnd). I tillegg er dette den eneste familien med tvilling

1 time samvær+8 mennesker+40 gorillaer= FANTASTISK opplevelse

Det sies ofte at mennesker føler seg hjemme i disse store flotte dyrene når de får møte dem. Det er noe kjent med dem, man kan kjenne seg igjen i deres atferd og måten de ser på deg. I mine øyne stemmer dette godt. Det var ikke skummelt og fremmed å møte på dem, det var på mange måter kun en fredfylt samling av to dyregrupper som har mye til felles men allikvel store forskjeller.

Rolige, bambusspisende, urinerende og lekne gorillaer var det vi fikk oppleve denne dagen. Herlige 7 måneders gorillaer og store, sterke silverbacks i skjønn forening, og ankomsten vår var på ingen måte forstyrrende så det ut til, de drev på med sitt mens vi drev på med vårt; nyte at vi var så nær samtidig som vi dokumentere dette nærværet med kameraer uten blitz.

4000 barn i skolealder savnet i Norge

2009-04-01T22:18:00.000+02:00

Kom over denne artikkelen ikveld og det var ganske sjokkerende lesning. Nesten 4000 barn i skolepliktig alder er savnet fra Norge...
Les artikkelen "Savner nesten 4000 skolebarn" her:
http://www.dagbladet.no/2009/04/01/nyheter/innenriks/skole/barn/5573970/

Studenter: GI BLOD!

2009-04-01T10:25:00.022+02:00

Røde Kors studentgruppen på Universitetet i Butare hadde for noen uker siden en Gi Blod kampanje som Camilla og meg fikk være med på.

En tidlig morgen en ukedag møtte mange studenter opp for å gi blod sammen med studentgruppen og personale fra det lokale sykehuset og blod-klinikken. Den ene gymsalen på universitetet var tilholdsstedet vårt, der det ble satt opp flere små stasjoner for å "sluse" studentene gjennom uten å lage for lange køer noe sted samt gi alle det rommet de trengte for å føle seg komfortable mens de donerte den røde væsken.

Post 1: Innveiing
Første steg ut var veiing av de som ønsket å gi blod. Det ble satt en grense på 50 kg for å kunne gi blod denne dagen, så desverre var det noen studenter som ikke kunne gi blod selv om de ønsket. Heldigvis møtte det opp så mange at nesten 200 studenter fikk gitt blod i løpet av timer.

Post 2: Registrering

Neste stasjon var registrering og levering av helsekort. Dette ble gjort av personell fra en blodgiverklinikk fra sykehuset i Butare.

Post 3: Blodtrykk og helsesnakk

Etter registreringen ble donorene sendt videre til en sykepleier som sjekket blodprosenten og blodtrykket samt hadde en liten snakk med hver enkelt om hvordan de føler seg, om de har hatt risikosex slik at blodet kunne være infisert etc.

Post 4: Gi blod

Etter litt ventetid var det så klart for å legge seg godt tilbake i sengene og la sykepleierne ta seg av resten. Det var hele tiden 5 sengeposter som var opptatt av donorer, og 3 sykepleiere og leger som gikk runden for å passe på at alt gikk normalt for seg og at ingen følte store ubehag ved prosedyren.

Post 5: Mat, drikke og tabeletter

Da siste dråpe var gitt, kom studentene bort til Camilla og min post, der vi delte ut mat og drikke (melk var den store vinneren på denne posten) samt jerntabeletter som alle skulle ta i 5 dager. Dette var en topp post å være utstasjonert på da vi fikk pratet med alle samt hatt mye moro med andre frivillige som kom innom posten vår.

Ingen aldersgrense?!

2009-03-31T15:00:00.004+02:00

Hvor gammel må man være for å være overhodet i familien, for å være soldat, flyktning eller hjemløs? Det er ingen aldersgrense for hvilke situasjoner og posisjoner barn kan befinne seg i, selv om verden idag har konvensjoner som skal beskytte og gi et minimum av rettigheter til den yngste befolkningen. Daglig møter Camilla og meg fantastiske mennesker som har store ansvarsområder men som allikvel er barn. Og veldig mange av disse gjør utslettelig inntrykk.

Barna som lever på gata
De siste månedene har vi merket oss et økende antall barn som jobber på gatene i byen vi bor i, som etter mørkets frembrudd fortsatt befinner seg i gatene og som ikke ser ut til å ha et hjem å gå til når dagen er slutt. Det er et kjent faktum at mange barn heller velge å leve utenfor en 'vanlig' familiestruktur når foreldrene går bort, da det i mange samfunn kan være en praksis med å ta inn barn fra naboer og slektninger men ikke bestandig behandler disse barna bra.

Barn som soldater

Hvordan er det mulig å ikke reagere når barn blir rekruttert inn i soldatenes rekker, der de blir opplært i krigens grusomheter ikke krigens regler? I verden idag regner man med at ca. 300 000 barn er soldater, mange av dem under 15 år som er den lovlige alderen for inntreden i militære styrker i følge genevekonvensjonene og FNs barnekonvensjon. I Norge er aldersgrensen for å kunne rekrutteres satt til 18 år, ved et tillegg til barnekonvensjonen, og det kan gi håp om at også flere land følger etter.

Grunnene til at barn rekrutteres som soldater er mange og komplekse, og det er viktig å huske på at konflikter ikke opererer i en svart-hvitt virkelighet men stort sett i alle nyanser av grått man kan komme over. Men dette er INGEN unnskyldning for at barn rekrutteres inn i de militære rekkene, men det gir et bilde på at det er et vanskelig fenomen å få gjort noe med, selv om det er mulig!

Informasjon og kunnskap om internasjonal humanitær rett kan bidra til at også militser, geriljagrupper og faksjoner samt nasjonale militære grupper kan begynne å handle i samsvar med de reglene og retningslinjene som finnes for krigføring og konflikter. Et arbeid Røde Kors bidrar til ved å gi opplæring og informasjon om Genevekonvensjonene og reglene i krig.

(Les mer: http://www.rodekors.no/Vart_arbeid/internasjonal_humanitar_rett/Barnesoldater/ og kikk på denne nettsiden: http://www.childsoldiersglobalreport.org/ ).

Grensebarna
Har du noen gang tenkt over at det ofte er mange barn som sitter, står, jobber eller bare er ved grenseovergangene fra et land til et annet? Det skjer kanskje ikke i vest-europa men kommer man litt utenfor den lille (av)kroken av verden vi nordmenn vanligvis bor i så er det et stadig økende fenomen. Det satte sine spor i meg i alle fall, når Camilla og meg var på vei til Burundi sammen med frivillige og ansatte i Rwanda Røde Kors for en et utvekslingsbesøk med søsterorganisasjonen der, og vi krysset grensen og de som prøvde å selge vann, kjeks og veksle penger var de yngste personene vi så på grensen.

Overhodet i familien

Barn som bærer sine småsøsken på ryggen er en dagligdags syn her, og det er ikke rart at barna må hjelpe til i familien både med å passe søsken, hente vann, dyrke jorda og mange ganger være overhodet i familien selv om alderen tilsier at man burde ha mange år igjen med å leke, bli tatt vare på av en foresatt men det er ikke alltid mulig. I Rwanda, et land med ca. 10 millioner innbyggere, der nesten 50% er under 18 år, der median levealder er 18,7 år så er det de yngste i samfunnet som får landet til å gå rundt.

Grunnen til at barn blir overhodet i familien er mange. Her i Rwanda er årsaker som lav levealder grunnet fattigdom, samt at hiv og aids samt malaria tar mange liv. Dette i tillegg til at dette lille landet for 15 år siden opplevde et av verdens verste (om ikke det verste) folkemordet i historien som tok mange foreldres liv (i tillegg til barns) og dermed overlot mange unge borgere i en situasjon der de stod uten nær familie.

På flukt

I inngangen til 2008 var det estimert at 42 millioner mennesker (både internt fordrevne og flyktninger) er på flukt fra sine hjem, alt og alle de kjenner, på vei mot en ukjent fremtid ofte i et nytt samfunn der man ofte ikke får lovlig opphold, ikke muligheten til å begynne på nytt men blir boende en lang periode eller flykter videre. Flyktningehjelpen estimerte også at ut av dette antallet er 15,2 millioner i Afrika. Innbakt i dette tallet finnes mange barn, altfor mange. Det er mange grunner til at mennesker må flykte, krig og konflikt er de hyppigste årsakene.

(Les mer på flyktningehjelpen: http://www.flyktninghjelpen.no/?aid=9064643)

Håpene...
Det er mange tunge livssituasjoner som barn befinner seg i, som ikke tar hensyn til den alderen man har. Men heldigvis finnes det heller ingen aldersgrense for å smile, leke når man kan eller se det positive i en mørk situasjon. Heldigvis er det mange som også bryr seg og prøver å ta vare på barna. Heldigvis klarer barn mye når de må, akkurat slik som voksne. Det er godt å være en del av en organisasjon som prøver å gjøre noe med den situasjonen mange barn befinner seg i, og at vi kan få se at det nytter. Mange får et bedre liv, med trygt tak over hodet, mat hver dag, tilgang på utdanning og muligheter for å leve et bedre liv enn først antatt.

Barnekonvensjonen (UN CRC) er også et av håpene jeg har for at mange barn i verden idag og i morgen skal få et bedre liv, med mer beskyttelse men også flere muligheter for å leve det livet de ønsker å leve. Det er et håp at av de 193 nasjonene som har undertegnet og ratifisert FNs barnekonvensjon at disse vil inkludere og implementere de rettighetene og de mulighetene for å gi de yngste i samfunnet et bedre liv!

(Uoffisiell kortversjon av FNs barnekonvensjon: http://www.reddbarna.no/default.asp?V_ITEM_ID=820)

Bli Røde Kors fadder: http://www.rodekors.no/Vart_arbeid/Internasjonalt_arbeid/Fadderprogram/

http://www.rodekors.no/Vart_arbeid/Internasjonalt_arbeid/Fadderprogram/Rwanda/

Ku utdeling

2009-03-26T10:16:00.015+01:00

Som liten var jeg fascinert av kuer. Det kan nok faren min skrive under på, da jeg fikk låne speilreflekskameraet hans noen minutter på hytta når jeg var barn og tok opp hele filmrullen av kuene som da befant seg utenfor hyttedøra...

Det er derfor artig nå å få stifte mer kjennskap til disse dyrene. Her i Rwanda klassifisert som vanlig ku (av afrikansk opprinnelse), eksotisk ku (av europeisk herkomst) eller mikset ku (blanding mellom afrikansk og europeisk ku). Termen eksotisk ku var i begynnelsen av oppholdet her nede gjenstand for mange spekulasjoner og funderinger. For selv om jeg visste at det fantes forskjellige kutyper, var jeg ikke klar over at man kunne klassifisere kuer som eksotiske. Men, da Camilla og meg kom over en rapport om slike husdyrassosiasjoner i forbindelse med jobben falt denne klassifikasjonen oss for øyet og vi begynte å lure...Etter litt undersøkelser viste det seg at her så tenker man at kuer av europeisk opprinnelse er eksotiske og dermed skriver man eksotisk ku ikke europeisk ku. "Mysteriet" oppklart!

Denne dagen skulle 40 miksede kuer og 500 gjeiter gis bort fra Rwanda Røde Kors til et assosiasjonsprosjekt der flere fra samme landsby går sammen om å arbeide for husdyrhold og matøke i sin region. Alle de øverste personene i Rwanda Røde Kors var tilstede, og det

var ca. 500 mennesker fra de nærliggende områdene også. Stor stemning, med tradisjonell dans, taler (mange og laaaaange) samt

skuespill og sketcher og ikke minst dyrene på besøk midt i flokken av tilskuere.

Sterk artikkel og film

2009-03-20T16:50:00.003+01:00

Kom over denne artikkelen og filmsnutten idag på dagbladet.no, en sterk historie (som så ufattelig mange andre i dette landet og dette kontinentet) fra det et av de distriktene jeg og Camilla jobber i. Vi møter barna, mødrene og fedrene når de nå går på skole, arbeider på jordene eller selger varer i små boder. Sterke liv, sterke historier men absolutt virkelige mennesker. Det er verdt å lytte til og ta seg tid til å prøve å sette seg litt inn i deres livshistorie og deres fortelling.

Ta en titt på artikkelen (har ikke fått sett filmen da nettet er for tregt til å streame den):
http://www.dagbladet.no/2009/03/20/nyheter/film/folkemord/4999148/

Regler i Krig Workshop

2009-03-09T19:44:00.000+01:00

Endelig var det klart for den første workshopen i IHR - Regler i Krig. Dette å få lov å holde workshopper, være aktive, dele den kunnskapen vi har, motta den kunnskapen de andre frivillige sitter, med har tatt laaaaang tid. Men nå var endelig helgen her, og vi skulle få lov å utfolde oss. Endelig skulle vi få holde litt foredrag, bruke de deltakende metodene vi kan, ha det moro, få gjøre noe vi liker å drive med. Endelig skulle Camilla få ha om seksuell helse (ofte kalt aktivt valg i røde kors ungdom i Norge) og jeg skulle endelig få ha om internasjonal humanitær rett (reglene i krig).

Lærevillige studenter
07.40 lørdag morgen var vi på plass på NUR (National University of Rwanda), hvor workshopen skulle foregå med Røde Kors gruppen som en del studenter har dannet der. 30 studenter var det vi var blitt enige med presidenten i røde kors gruppa at skulle være antall deltagere denne helgen. Men, da dagen kom og vi møtte opp var det nesten 20 stykker til som ønsket å være med på workshop, og det klarte vi ikke si nei til. Så 47 studenter ble deltakere, det høyeste antallet studenter som har møtt opp til et møte de siste årene i denne gruppa. Tydelig interesse for både aktivt valg og internasjonal humanitær rett!

4 timer til rådighet var det vi hadde hver til å gjennomgå litt grunnkunnskaper innen temaområdene. Et lite antall timer, men med mye innhold og deltakende metoder var det rom for kunnskapsøking i alle ledd!

Med gjennomgang av Røde Kors sin historie, beskyttende emblemer og mandat fikk studentene kunnskap om den organisasjonen de er en del av og som det viste seg at de ikke visste så altfor mye om. I tillegg gikk vi gjennom historien for at IHR kom på agendaen og ble laget samt forskjellene mellom sivilie/ikke stridene og stridene, 3 delingen av konflikter som brukes for å klassifisere væpnede konflikter, samt de mest grunnleggende prinsippene for regler i krig.

Fra quiz via diskusjon til kunnskap

For å gjøre en liten vri på enmannstalen fra tavleposten, hadde jeg med en Quiz som studentene fylte ut og som vi gikk igjennom på søndagen. Dette tok tid, da både engelsken var vanskelig (for studentene som er mest vant til Kinyarwanda og Fransk) og svarene var fylt med dilemmaer og mange oppklaringer måtte til. Men dette var absolutt noe av det mest vellykkede ved hele helgen. Deltakende metoder slik som diskusjon rundt oppgaver og spørsmål er ikke en vanlig måte å drive undervisning på viste det seg, men en måte og metode som studentene virkelig satte pris på!

Det hele toppet seg med at flesteparten av studentene valgte å være over tiden da de ville vite alle svarene slik at jeg kunne forklare hvorfor det var sånn og slik, og ikke bare få de siste svarene tilsendt på mail. Det viste seg nemlig at den tiden vi hadde til rådighet ikke var helt tilstrekkelig da diskusjonene tok mye tid, men med litt fleksibilitet fra studentenes side klarte vi brasene!

Moro var det, og jeg gleder meg masse til neste kurs:)

Lake Bunjonyi, Sør-Uganda

2009-03-04T16:00:00.009+01:00

Lake Bunjonyi og den lille øya Itambira var tilholdsstedet for de to ungdomsdelegatene 4 dager i slutten av februar. Sammen med Camillas besøk fra Norge og en svenske var turen nesten nødt til å bli vellykket:)

Noen timer i buss fra Butare via Kigali til den sør Ugandiske byen Kabale var unnagjort, nå var det bare noen skarve kilometer langs land og vann før vi befant oss på den idylliske lille øya Itambira og det herlige bostedet Byoona Amagara.

Boklesing, regnevær, stekende sol, muzungo corkscrew padling i hjemmelaget kano, gitarspill, kortspill akkompangert av god mat og drikke gjorde virkelig susen!

Returnerte flyktninger i Sør-Burundi

2009-03-02T15:37:00.001+01:00

Artikkel av meg skrevet på Røde Kors Ungdom sine hjemmesider. Sjekk den ut:

http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Hva_er_Internasjonal_ungdomsutveksling/Arets_ungdomsdelegater/Carina_og_Camilla_i_Rwanda/Blabla/

Tilfredsstilling av genevekonvensjonene???

2009-02-21T13:39:00.003+01:00

"Guantanamo tilfredsstiller genevekonvensjonene" melder Pentagon...?
http://www.dagbladet.no/2009/02/21/nyheter/utenriks/usa/guantanamo/4960913/

Action i huset

2009-02-16T13:56:00.000+01:00

Når jeg i forrige innlegg skrev om all den hyggen vi har i heimen her nede, så var det en noe glorifisert artikkel som ikke helt viser det nyanserte bildet man bør ha (viser det seg). Som tidligere nevnt her på bloggen mangler vi ofte vann (noe som er luksus egentlig, da majoriteten av befolkningen her ikke har innlagt vann slik vi har) og elektrisiteten slår seg av og på som den føler for (noe som resulterer i at ofte blir den maten vi har i kjøleskapet ødelagt og må derfor kastes). Men dette er småplukk i forhold til det vi fikk oppleve en dag i forrige uke...

Rørlegger=Elektriker=varmtvannstank i full utblåsning

Nå har det skjedd en utvikling (hvem har sagt at utv. kun er positivt?) i huset. Vanntanken vår har gått i stykker, det vil si at varmvannsregulatoren ikke fungerer som den skal og er derfor fjernet og vi sitter igjen med kaldt (!veldig kaldt!) vann, noe som i å for seg går bra, det er bare kjedelig og KALDT. Så fikk vi en litt lur (?) elektriker (ja han var vel egentlig rørlegger og kom for å kikke på doen vår, men den tar vi igjen etterpå) på besøk som satte inn kontakten igjen fra varmtvannstanken med den tanken at han skulle si ifra til oss om å ta den ut. Snilt tenkt egentlig, han ville jo gjerne at vi skulle få litt varmere vann til å dusje i, MEN han glemte å fortelle oss om dette. Og da vi har vært uten varmtvann i flere uker tenkte ikke vi noe over dette varmtvannstankopplegget. Vi trodde jo vi hadde hatt en rørlegger som skulle kikke på doen vår på besøk, ikke en elektriker som tok varmtvannstanksaken i egne hender. Om kvelden var jeg innom toalettet en tur og hva er det jeg hører? Det summer og kom rare lyder fra tanken, og disse lydene ble bare sterkere og sterkere. Jeg ser så plutselig at oj, kontakten er i, DET kan ikke være bra. Så Camilla slår av strømmen i huset og jeg drar ut ledningen (dette da det var noen ledninger som hang og slang ut fra tanken, så tenkte det var tryggest å fjerne strømmen). Håpet var jo at nå slutter de rare lydene fra tanken og alt er bra, MEN den gang ei. Lydene tar i og nå starter vann og noe som ser ut som røyk å komme ut av tanken. Vi evakuerer huset, lukker alle dører og ringer en av de vi jobber sammen med å får han til å komme å hjelpe oss (Camilla ringer med den meget beroligende beskjeden; vi tror at varmtvannstanken kommer til å eksplodere...). Enden på denne visa var at tanken ikke eksploderte, men alt vannet kom ut på gulvet på badet og det påfølgende rommet, noe som gjorde at vi fikk en liten oppryddningsjobb å gjøre... Men med godt mot, riktig innstilling og kost og nal var vi beredt og klare til dyst!

En gang do, nå hull i gulvet

Så var det over til det denne rørleggeren/elektrikeren egentlig kom for å gjøre, og som han gjorde før han satte inn kontakten for å hjelpe disse "stakkars" forfrosne unge nordmennene. Han ordnet nemlig opp med doen, da doen trenge ordnung. Ordnung trengte doen da doen hadde begynt å lekke, og da doen også hadde begynt å flushe feil vei. Dette var verken behagelig, da vi ikke er av den oppfatning av urin på gulvet er spesielt behagelig, eller praktisk, da vi ikke kunne benytte doen da vi var av den oppfatning at urin på gulvet når vi flusher ikke er særlig behagelig eller praktisk. Heldigvis gjorde denne elektrikeren/rørleggeren noe med dette, han fjernet likesågodt hele doen. Igjen stod et hull fylt med vann og intet annet.

Det kom fort for en dag hvorfor doen trengte ordnung, da noen (nei, ikke oss) har puttet sokker i toalettet. Sokker i toalettet anbefales ikke, da dette tetter igjen det meste og ikke egner seg i toalettet og dermed tetter igjen røret noe som deretter fører til at flushen går feil vei og flusher utover gulvet og ikke nedover røret.

Men heldige som vi var så viste denne rørleggeren (som ikke var en spesielt god elektriker) seg å være en drivanes kjapp rørlegger, så kun 4 dager senere (med to helgedager i mellom) var doen fikset og klar og på plass. Gjett om vi var glade da, endelig kunne vi benytte oss av do som ikke spyler alt utover gulvet vårt!

Hygge i heimen og Jul # 1 i 2009

2009-02-15T12:01:00.000+01:00

Som seg hør og bør er det bra med hygge i heimen, både for å koble ut og samle krefter, lage gode minner samt få seg en god latter eller to. Dette gjør jeg og Camilla noe aktivt for å få til.

Tannpuss i lag er både hyggelig og kan føre til latterkrampe, samtidig så er det vel også kanskje et tegn på at vi er sammen dag ut og dag inn og har blitt avhengige og altfor lite uavhengige av hverandre...?!

Også den tilsendte bamsen til Camilla, pili-pili er et fint innslag i hjemmehyggen, og et kjærkomment medlem av rwandafamilien.

Jula varer helt til påske
Da vi har vært så heldige å få tilsendt mye julestasj av våre foreldre og familier har vi nå startet julefeiring nr.1 i 2009. Dette da vi ikke rakk å feire jul i Rwanda eller Norge i 2008, så dermed tar vi det igjen i 2009 istedet. Vi har åpning av julekalender, tenning av adventslys og Camilla har pyntet opp riktig så fint med pappnisser, engler og annen julepynt tilsendt av noen forfrosne venner som stilte opp på bildetaking i nisseluer, skiutstyr og annen herlighet på slottsplassen.

Vi begynte mattradisjonene i juleferingen dette året med Schrøders sennepssaus, eggerøre og varme rundstykker, nam nam:)

Senere i 'jula' blir det kjøttkaker, brunsaus, surkål og annen tradisjonell norsk mat. I tillegg står nøtter sentralt i hyggen i heimen dette året, og vi har dermed en liten nøttelinøtt nøttum følelse.

Juleverksted
I tillegg til dette har vi hatt juleverksted. Vi inviterte 3 venner til uhøytidelig juleverksted, et fenomen våre gjester til da aldri hadde hørt om eller visste hva innebar. Da Camillas mormor har vært så elskverdig å sende ned et pepperkakehus, ble dette første prosjekt ut. Vegger og tak hadde fått hard medfart på vei fra Norge til Rwanda, så første sted i byggeprosjektet ble å 'lime' platene sammen med melis. Det resulterte i mye gris, latter og tidsbruk, men viste seg å absolutt være verdt det.

I tillegg til husbygging ble julemarsipan formet til de utroligste (?!) kreasjoner. Både snømenn, sopper, slanger, mygg/edderkopp etc var å finne i samling søte, klissete, spiselige figurer. Også Onkel Donalds julehus ble bygget mens vi ventet på at melisen skulle gjøre jobben sin med å gjøre vegger og tak stabile nok til at pepperkakehuset ikke risikerte å falle fra hverandre.

Noen øl og MYE melis senere stod huset klappet og klart med pynt i form av både påklistrede drops og fargerike tyggiser, samt en skare av de herligste marsipankreasjoner som noensinne er laget i Rwanda....

Taco - luksus i Butare

Taco...det er vel nesten den retten som spises oftest etter grandiosa i helgene langs norskekysten? Dette har vi vært så heldige å få til også her i Rwanda. Senõr Tor, kjæresten til senõrita Camilla var nemlig så snill oglur å pakke ned tortillalefser, tacokrydder og tacosaus i sekken når han kom på besøk i januar. Det ble en braksuksess og vi har kost oss med denne herlige retten 3 ganger de siste ukene, noe vi to senõritaene er veldig glade for!

Hverdagspålegg i Norge, festmat i Rwanda

'Min første leverpostei', makrell i tomat samt kaviar har virkelig også satt sitt preg på våre hver-dag-er-en-fest-måltider.

Også blomkål og brokkolisuppe, mexikansk gryte og stroganoff gryte fra Toro, potetstappe, picnicskinke og lasagne står på tapeten for oss. Akkurat lasagnen kan bli en stor utfordring, da vi ikke har ovn og må ty til utprøving av svak varme, stekepanne med lokk og god gammeldags improvisasjon (god idé fra Ingunn, venninne av Camilla). Vi gleder oss til de siste månendene i Rwanda, som helt klart vil være fylt av norske matvarer til tider:)

På jobb i Burundi

2009-02-03T15:45:00.000+01:00

Sammen med 20 frivillige og ansatte fra Rwanda Røde Kors dro Camilla og meg til nabolandet i sør paa 4 dagers utvekslingstur til Burundi Røde Kors i forrige uke. Det ble mye latter, informasjon og ikke minst mange nye inntrykk.

Bussen plukket opp meg og Camilla i Butare, kun noen skarve kilometer fra grensen til Burundi og etter noen varme minutter på grensen for å skrive oss ut av Rwanda og inn i Burundi var det klart for noen svingete, bakkete og ikke minst noe farlig kjøring til Bujumbura. Første dag gikk stort sett med til å komme oss til Bujumbura samt kikke oss litt rundt på hovedkontoret til Burundi Røde Kors, i tillegg til å innstalere oss på Albatross hotel. Hele veien til Burundi, igjennom hele oppholdet i Burundi og hele veien tilbake fra Burundi var det MYE latter, spøk og moro gitt av noen av gutta i gjengen. Dette gjorde at vi hele tiden hadde smilet lett tilgjengelig og humøret var på topp, uansett når på døgnet det var og hvor vi befant oss.

Returnerte flyktninger

Dag to ble veldig begivenhetsrik og ikke minst full av informasjon, inntrykk og 'mil etter mil etter mil' i bil.

Da denne turen ble arrangert i sin store helhet av DM (disaster management) kontoret og Youth Director i Kigali i samarbeid med DM og Youth Director i Bujumbura, hadde turen stort sett fokus på de utfordringene som finnes i regionen når det gjelder DM og mobilisering av unge frivillige. Derfor dro vi denne dagen til Makemba, helt sør i Burundi og veldig nært grensen til Tanzania, for å besøke en leir for returnerte flyktninger fra Tanzania. Denne leiren er drevet av Burundi Røde Kors, Unicef, UNHCR, EU og WFP og er for mennesker som har blitt kastet ut av Tanzania da de ikke har lovlig opphold lenger, men som har bodd i Tanzania mer eller mindre de siste 30 årene. Dette er en av de storste utfordringene Burundi Røde Kors har per idag innen DM (i tillegg til internt fordrevne et antall rundt 100 000 i oktober 2006, flyktninger fra DR Kongo etc).

I følge UNHCR lever det mellom 150 000 og 300 000 burundiske flyktninger i Tanzania. Og UNHCR har som mål å få repatriert ca. 50 000 av disse hvert år. Dette krever mye resursser, både menneskelige og økonomiske, i tillegg til mye tid. Derfor er det fint at NGO'er i området har startet å jobbe sammen mot denne felles utfordringen.

Hva gjør Burundi Røde Kors?

Leiren vi besøkte denne dagen var satt opp av Røde Kors i samarbeid med andre NGOer og FN organisasjoner og er en transfer-leir, der returnerte flyktninger fra Tanzania er innom for å registrere seg, få litt mat og klær samt husly, frem til de 4 dager senere blir flyttet til den landsbyen de kom fra tidligere. Leiren har kapasitet til å ta imot 300 flyktninger hver 4. dag, men frem til nå har 'kun' ca 200 kvinner, barn og menn vært innom samtidig. Dette har gjort at de sanitære forholdene er relativt gode, og frem til nå har ingen epidemier eller dødsfall funnet sted her. Naa er det ikke slik at selv om sanitaerforholdene er relativt gode, og ingen har dodd i leiren, saa er dette et hyggelig sted aa vaere. Saa langt derifra, men det fungerer og det gir en trygghet og faar de primaere behovene som mat, trygghet og en seng og sove i paa plass.

I leiren i Makemba har Burundi Røde Kors 3 fulltidsansatte, de tar seg av den daglige driften med registrering, utdeling av mat og klær samt det å prøve å finne et permanent hjem til de returnerte flyktningene. Dette er enklere sagt enn gjort og det er ikke slik at når de er blitt flyttet til sitt mer permanente bosted så forsvinner Røde Kors. Nei, Burundi Røde Kors hjelper de hjemvendte flyktningene i 3 månender med å reintegreres i samfunnet, finne et trygt og godt bosted og de nødvendige redskaper for å overleve.
Dette er lettere sagt enn gjort da landproblematikk og dårlige sosiale forhold, samt anklager om samarbeid med FLN ofte er det som møter de returnerte flyktningene når de setter sine bein på Burundisk jord igjen.

Noen steinkast unna Røde Kors sin leir har UNHCR satt opp en flyktningeleir, ogsaa denne for returnerte flyktninger med da for mennesker som har vært i kontakt med FNs høykomissionær for flyktninger (UNHCR) i Tanzania og som fordi de føler det er greit å komme tilbake til Burundi velger å komme sammen med UNHCR.

'Portforbud' og road-blocks

Burundi har innført 'portforbud' mot å komme inn i Bujumbura etter kl. 18. Da stenges bygrensene ved at militærpoliti og annet militære mer eller mindre stenger grensene, dette da sikkerhetssituasjonen utenfor hovedstaden er sett på som utrygg og man derfor helst ser at alle befinner seg innenfor bygrensene etter mørkets frembrudd.

Men det er ikke kun når det er mørkt at man opplever å bli stoppet i såkalte road-blocks, enten bemannet av militære, politi eller andre (!). Flere ganger mens vi var utenfor Bujumbura ble vi stoppet, men alltid vinket videre uten større om og men. Dette er et veldig fremmed element i hverdagen i forhold til hvordan sikkerhetssituasjonen er i Rwanda, kun noen kilometer lenger nord.

På grensen til DR Kongo

Dag tre tok vi turen fra Bujumbura og mot vest, til der Burundi møter DR Kongo, og der et land i relativ konfliktløshet møter sitt absolutt motstykke i et veldig konfliktfylt landområde. Dette har konsekvenser for stabiliteten til Burundi også, og ikke minst det arbeidet Burundi Røde Kors gjør. Flyktninger fra nabolandet er en av de utfordringene som humanitære organisasjoner samt myndighetene jobber med.
Det var da vi reiste med buss for å kikke på et røde kors prosjekt i Gatumba, rett ved grensen til Kongo, at vi også tok turen til grensen. Det var ikke mye å se, annet enn noen biler som skulle over, de veldig fjellene til DR Kongo, samt selgere og pengevekslere. Da vi ikke kunne stoppe på grensen for å kikke oss mer rundt (av veldig naturlige årsaker...det er jo tross alt en grenseovergang!) tok vi 'handlingen' ut bussvinduet. Så etter noen hektiske minutter med valuta-tenking, var vi de stolte (?) eierne av kongolesiske penger.

Lake Tanganyiaka og Saga Beach
Samme dag som vi besokte grensen til DR Kongo og Burundi Røde Kors sitt prosjekt i Gatumba, fikk vi ogsaa naerkontakt med innsjoen, sand mellom taerna og folelsen av aa bli kastet fra tragedie til paradis kun i lopet av noen faa minutter. For det var en stor kontrast aa vaere saa naert saa mange som har det vondt, som lever i konstant frykt og konflikt til aa plutselig befinne seg paa en utrolig vakker strand med hvit sand, blaatt vann og en folelse av aa vaere i paradis.

Uforutsett stopp i landsby

Reisen langs landeveien fra Rwanda til Bujumbura er fylt av kontraster. Utrolig natur med hoye fjell, bratte skrenter, frodige skoger, palmer og banantraer gaar plutselig over i et flatt 'kraterlignende' omraade som etterhvert viser Lake Tanganyiaka i hele sin velde. Det er fint at naturen er saa overveldene, det gjoer nemlig at vi ikke fullt saa ofte enser den farlige veien vi kjoerer paa, der trafikkuhell og kollisjoner er hyppige.

Dette fikk vi virkelig oppleve da vi returnerte fra Bujumbura til Rwanda, da kjorte vi nemlig forbi 2 front-mot-front kollisjoner som hadde funnet sted noen timer tidligere. Smale veier, tunglastede lastebiler, halsbrekkende forbikjoringer i oppoverbakke og svinger gjoer sitt til at veiene ikke akkurat kan beskrives som 'trygg trafikk'. Den tredje ulykken vi ble vitne til denne dagen gjorde at vi, samt mange andre, fikk et uforutsett stopp ved en liten landsby, da traileren som hadde mistet bremsene og dermed hadde valgt aa kjore inn i siden og dermed endte opp paa tvers av veien. Heldigvis ble ingen skadd i ulykken, men det tok tid aa faa fjernet traileren slik at trafikken kunne flyte normalt igjen. Derfor benyttet vi anledningen til aa handle litt avokadoer, lok og ellers 'sponse' den lokale handelsstanden med kjop av brus.

Burundi fakta

Burundi grenser til Tanzania, Rwanda og DR Kongo, men er naert situert til Zambia ogsaa. Landet ligger hoyt, for det meste rundt 1700 meter over havet, med Lake Tanganiyaka som det laveste punktet (772 m.o.h).

Burundi er som Rwanda, et av de mest befolkede landene i Afrika, med sine ca. 8 millioner innbyggere fordelt paa et lite landomraad.

I 1962 ble Burundi uavhengig og losrevet fra det FN stottede Belgiske avhengighetsforholdet de da var under. Paa begynnelsen av 1900-tallet var Tyskland og Belgia henholdvis kolonimakter i landet som paa det tidspunktet ble satt sammen med Rwanda og de to landene ble kalt Ruanda-Urundi.

De fleste snakker Kirundi, et spraak som er relativt likt til Kinyarwanda som det snakkes i Rwanda, noe som gjoer at Rwandeserne og Burundierne lett kan forstaa hverandre.

Landet har som de fleste av landene i Great Lakes regionen erfart lange perioder med konflikt i landet. Idag er situasjonen fortsatt skjoer og saa sent som sommeren 2008 var det konflikt mellom den Burundiske haeren og FLN noe som resulterte i bombing av Bujumbura.

Her kan man lese mer om Burundi:

http://landinfo.no/index.gan?id=505&subid=0

Queen of my heart

2009-02-02T15:30:00.004+01:00

15 minutter samtale med en gutt på en av cafeene i Butare, gjorde at denne (og en franskoversettelse av den) eposten lå i innboksen min et kvarter etter at samtalen var slutt...

Oh my goodness !!!!!!!!!!! i could find a chance to meet you at the first time NICE MEET TO YOU!!!!!!!!!!!!! I am called DIDACE.
I have loved you with all my heart .I wish that God blessed you!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!i would ask you a relationship and the love because that moment of nice meeting to you has made me to be too happy i shoul stay near of you but yuo was so busy. I HAVE LOVED YOUR GOOD SIGHT LIKE QUEEN .
YUOR GOODNESSIF YOU WANT YOU WILL TELL ME WHAT YOU THINK BECAUSE I NEED THAT YOU COULD BE MY QUEEN OF MY HEARTGOOD BYE I STAY WAITING YOU BEST ANSWER THANK YOU SO MUCH !!!!!!!!!!! your Love DIDACE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Med blanke ark og fargestifter....

2009-01-22T17:02:00.028+01:00

Husker du din forste skoledag? Dagen da du endelig kunne faa bruke de nyspissede blyantene og fargestiftene paa de blanke arkene du fikk paa skolen? Akkurat ja, det var stas! Baade din aller forste skoledag og mange andre skolestarter var fylt med spenning, glede og sikkert litt nervositet. Akkurat slik er det for barna i Rwanda ogsaa. Men her er det og mange som ikke faar gaa paa skole, ofte fordi de ikke har raad til de blyantene og skrivebokene vi faar gratis i Norge.

Blanke ark og fargestifter...
Januar er måneden da barna i Rwanda starter paa nytt skoleaar, og akkurat slik som barna i Norge når de skal begynne på skolen igjen er de spente og gleder seg. Endelig kan de lære noe nytt, være seg matte, kinyarwanda eller det nye fokuset; engelsk.

For å lære så er det nødvendig med utstyr. Utstyr som skrivebøker, penner, blyanter, viskelær og linjal. Nettopp dette hadde jeg, Camilla og Tor (kjaeresten til Camilla som var paa besok) gleden av å bidra til at barna fikk, da Rwanda Røde Kors hadde utdeling av skolemateriell før skolestart for barn på barne- og ungdomsskolen. Utenfor kontorbygningen til Rwanda Røde Kors i Nyanza stod det omlag 400 elever og foresatte, de ventet spent og ble delt opp etter sektoren de tilhører før registrerte seg for saa aa faa sine skriveboker (med linjer, uten, og med ruter), blyanter, viskelaer, linjaler og kulepenner. De minste fikk i tillegg til dette ogsaa fargestifter.

Skoleboker mot fattigdom
Rwanda Røde Kors har stor fokus på skolegang (som en del av satsingen mot tusenårsmålene samt initiativet 'Education for All' som Rwanda jobber aktivt mot), og gir hvert år mange barn muligheten til å begynne på skolen eller fortsette skolegangen sin ved å gi skolemateriell, skolepenger og støtte til barn og unge som ikke lenger går på skole ved å kunne reintrodusere dem i en skolehverdag være seg 'vanlig' skolegang eller mer spesialiserte skoler. Dette gjoer de i samarbeid med Norges Rode Kors sitt fadderprogram, der donorer (privatpersoner og bedrifter) gir penger som gaar til aa stoette forskjellige prosjekter for barn i Rwanda (samt Lesotho, Colombia, Soer-Afrika og Russland).
Skolepenger er ogsaa noe organisasjonen har fokuset paa her nede, da dette ofte er grunnen til at mange som gaar paa ungdomsskolen dropper ut eller ikke har raad til aa starte i utgangspunktet selv om de har bestaatt de nodvendige eksamener (ja, eksamen etter barneskolen...). I bunn og grunn gjoeres mange gode gjerninger og er mange gode tiltak satt i system for aa gi barna en mer kunnskapsrik fremtid, som ogsaa kan gavne utviklingen til landet.
Dagens "moral": bli fadder folkens, det nytter!!! (http://rodek ors.no/Vart_arbeid/Internasjonalt_arbeid/Fadderprogram/)

Fra OUI til YES og 1 + 1 = 2

I løpet av de siste månendene og spesielt de siste ukene, har det vært hektisk aktivitet i Rwanda for å få den nye læreplanen på plass. Den er nemlig ganske forandret fra tidligere aar, da flere av emnene har måttet vike for mer engelskundervisning, nå som fransk skal ut som offisielt språk og engelsk skal inn for fullt. Fransk maa vike for engelsk da Rwanda (i den offisielle versjonen) vil benytte engelsk for aa tilpasse seg den ost-afrikanske standarden og vil ha lettere for aa inngaa handelsavtaler etc med europeiske og vestlige land.

Denne omleggingen av spraaket, i tillegg til at de fleste skoler nå vil være dobbelt-strøm skoler (en gruppe elever kommer om formiddagen, en annen etter lunsj) for å få plass til de mange som vil lære og også kunne ta unna for at 9 års skolegang nå er blitt gratis (ja, ikke gratis gratis, men mer gratis enn tidligere da...de har kuttet ut de tradisjonelle skolepengene og kaller det heller for noe annet, men i bunn og grunn er det slik at elevene maa betale for aa gaa paa skolen) har skapt mange utfordringer for skolevesenet her. Og spraakforandringer vil helt klart komme til aa paavirke dette landet mye i tiden fremover, det er en STOR strukturell omveltning som naa tar plass og som jeg i alle fall frykter vil ha negative konsekvenser for de mange fattige og de som bor utenfor hovedstaden. Heldigvis fortsetter kinyarwanda som forstespraaket, noe som i alle fall binder alle rwandeserne sammen! Skole og utdanning er viktig, og kommunikasjon er veien mot maalet, saa jeg krysser fingrene for at omleggingen og utfordringene skal gaa saa smertefritt og fort som overhodet mulig!

Her kan man lese mer om skolesystemet i Rwanda:

http://www.mineduc.gov.rw/spip.php?article21

http://www.newtimes.co.rw/index.php?issue=13782&article=12620

Her kan man lese litt mer om skiftet fra fransk til engelsk:

http://www.guardian.co.uk/world/2008/oct/14/rwanda-france

http://allafrica.com/stories/200901140607.html

Barn i krig

2009-01-16T17:13:00.018+01:00

Barnesoldater
Når tv-bildene ruller over skjermen og viser barn som har det vondt, så er det hjerteskjærende. Ofte er disse bildene tatt av barn i et eller annet av de mange konfliktområdene i verden idag, og når man da i samme tv-innslag også får se barn som bærer geværer eller andre type våpen går det minst like inn på meg. Bruken av mindreårige som deltakere i væpnede konflikter er ikke et nytt fenomen, men det er et stort problem.

Mellom april 2004 og oktober 2007 var barn involvert som soldater enten i regjeringsstyrker eller ikke-statelige styrker i 19 land eller områder i verden, det melder Koalisjonen for å stoppe bruken av barnesoldater i sin 2008 rapport om barnesoldater.(se link for den sterke rapporten: http://www.childsoldiersglobalreport.org/content/facts-and-figures-child-soldiers). Denne rapporten gir et innblikk i hvor barn blir benyttet som soldater idag, hvilke kanaler som er de vanligste i forhold til rekruttering og hvordan man kan jobbe for å reintegrere tidligere barnesoldater og hva som er 'veien videre' i forhold til aldersgrenser og det arbeidet som gjøres for å begrense denne forferdelige formen for soldater.

16 Januar 2009 stod denne artikkelen på VG nett: "Denne krigeren er maksimun 14 år gammel" og den gir et lite innblikk i denne typen soldater og krigere som blir tatt i bruk i diverse konflikter rundt omkring i verden idag.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=539879

15 år i Genevekonvensjonene og FNs barnekonvensjon (valgfri protokoll)
Internasjonal humanitær rett (krigens folkerett) i tillegg til barnekonvensjonen sier at barn fra 15 år og oppover kan rekrutteres som soldater, men at barn under 15 år er ulovlige å benytte i militæroperasjoner.
Dette kan virke veldig rart da man i barnekonvensjonen er barn frem til fylte 18 år (om ikke landets nasjonale lover har vedtatt en annen alder), så hvordan er det da mulig at personer som enda ikke har lov å stemme ved valg har lov å delta i kamphandlinger og drepe? Grunnen er så enkel at når man skulle fremforhandle reglene for bruken av barnesoldater ikke klarte å bli enige om en høyere minstealder enn 15 år. Den internasjonale straffedomstolen gjør det klinkende klart at det er en krigsforbrytelse å innkalle eller på noen som helst måte rekruttere barn under 15 år til å delta aktivt i kamphandlinger.

Annet materiale:

P.W Singer (2006). Children at War. University of California Press
Unicef (2008). State of the Worlds Children 08. Unicef.
Koalisjonen for å stoppe bruken av barnesoldater (2008). Child Soldiers. Global Report 2008. (se linken overfor, der kan man også søke opp forskjellige land inkludert Rwanda).
Røde Kors (2009). Barnesoldater. Link: http://www.redcross.no/Article.asp?ArticleID=7688

Jul og nytt år i Kenya

2009-01-04T19:39:00.002+01:00

Etter noen månender med intensiv jobbing i helt nye omgivelser som virkelig har gitt mange flotte opplevelser, mange utfordringer og mange minner var det klart for juleferie. Denne gangen langt unna snø og kulde i Norge men desto nærmere varmen, stranden og sjølivet langs kysten av Kenya.

C&C utfordret skjebnen (?) med å fortsette samarbeidet og 'samboerskapet' i ferien i stedet for å legge forskjellige ferieplaner slik kolleger gjerne gjør. 2 uker med bading, soling, sjøliv og avslapning stod på plakaten på øya Lamu langs kysten av Kenya.

Kardemomme by
Via venners-venner hadde vi fått tak i et herlig bosted i Shella, en herlig liten landsby som i tillegg til å være utrolig sjarmerende med sine små trange gater, flotte høye tårnlignende-hus med evindelige trapper og fine takterasser, esler i gatene og hyggelige folk, innehar denne landsbyen også en lang lang strand. Langs stranden var det muligheter for å ri på kameler, kite, vindsurfe og selvfølgelig slappe av med en god bok og nyte livet med et glass vin på peponi når kroppen hadde fått nok sol for en dag.

Julaften
Langt unna tre nøtter til askepott, juletrær og risengrynsgrøt var vi denne 24. dagen i desember, da vi befant oss på en seilbåt (dhow) i 'kanalen' mellom Lamu og Manda Island. Ikke nok med at vi fikk være med i seilbåten denne dagen, vi fikk også lov å være kapteiner og seile helt på egenhånd. Seilkyndig som Camilla er var dette en enkel biff (eventuelt ribbe for anledningen) for henne, jeg derimot hadde litt mer startproblemer (da det var mye vind i seilene og vi dermed ble liggende mye på siden...) med dugde allikvel mer enn jeg hadde forutsetninger for, noe som er bra med tanke på seiling til sommeren!

På menyen denne julaften stod ikke ribbe, surkål, medisterkaker og medisterpølser som tradisjon tro, men en relativt god curry fortært på en super takterasse i Shella, der vi satt på puter på gulvet og over oss var kun stjernehimmelen.

Som seg hør og bør (?) ved en "tradisjonell" julefeiring, så blir det litt pakker etter julemiddagen. Så, selv om vi befant oss noen breddegrader lenger sør, tok vi tradisjonene på alvor og hadde gaveåpning etter å ha 'gått' rundt juletreet. Juletreet var for anledningen et lite grønt marsipanjuletre fra freia! Det ble mye latter, tårer og mye glede når vi hadde åpningsseremoni, TUSEN TAKK alle sammen dere er helt fantastiske og det betydde utrolig mye å ha noe å åpne denne dagen! (Nå skal det innrømmes at jeg og Camilla også hadde en uoffisiell åpning av noen pakker dagen før vi dro avsted til Kenya og, kun fordi det var vanskelig å få med seg 10 kilos pakker og diverse annet, men det som var pakket inn i julepapir og slikt ble andektig pakket ned i kofferten og åpnet selve julekvelden).

Nyttårsaften
2008 gav meg muligheten til å få med meg to nyttårsfeiringer i løpet av kun noen dager. Mens vi var på Lamu var det nemlig Islamsk Nyttårsfeiring, og da øya er muslimsk var det duket for fest, tog og festligheter.

Så var det klart for 31 desember og den nyttårsaften jeg pleier å feire. Etter noen timer på stranden, og litt vin på takterassen var vi klare for en seiltur i solnedgangen sammen med Ingrid fra Nairobi og hennes venner. Etter å ha sett solen forsvinne for siste gang i 2008 ble det 4 retters middag på en flytende restaurant på sjøen mellom Lamu og Manda Islands. Maten var god men jeg har aldri spist en 4 retters middag så fort...skulle tro servitørene hadde konkurranse om å servere middagen kjappest mulig. Heldigvis var det en meget behagelig lounge vi kunne henge i, der vi enten satt i relativt behagelige sofaer eller duppet føttene i vannet mens man tok seg et glass vin, så på raketter og ønsket 2009 velkommen!
GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!!!!

Fra jord og vann til murstein!

2009-01-03T16:06:00.015+01:00

Fra juli 2006 til november 2008 bygde Rwanda Røde Kors 199 hus for barn og deres familier samt 1387 latriner. Dette er et viktig arbeid som tar tid, penger og ikke minst krefter fra de som bygger husene. Her kommer en liten gjennomgang av første del av prosessen mot et ferdigstilt hus; mursteinslaging.
En varm dag i desember møttes frivillige og lokalbefolkningen til dugnad i Nyanza distriktet i Rwanda. Målet for dagen var å lage mursteiner og i løpet av noen varme timer hadde gjengen laget 120 mursteiner, et første skritt på veien mot en ny fremtid for huseieren.
VANN
Vann trengs for å lage mursteiner og det å hente vann sammen med andre frivillige ble min og Camillas første jobb denne dagen. 20 minutter senere var vi fremme ved vannpumpene og fikk fylt vann paa de gule jerrykannene. Dette ble vi forklart at er en kort vei til pumpene, men i stekende sol foltes dette mer enn langt nok. Som man ser paa bildet til venstre er vi en gjeng som gikk sammen for aa hente vann, noe som baade var sosialt og effektivt da man trengte mye vann i de neste fasene av mursteinslagingen.

Ved vannpumpene var det som man ser av bildet (til hoyre) folksomt og trangt om plassen, men alle fikk det reine vannet de trengte og kunne vende fornøyde hjem og tilbake til arbeidet, det vaere seg husarbeide eller dugnad med mursteiner for oyet. Det aa ha tilgang paa rent vann er utrolig viktig, og er en del av det arbeidet Rwanda Rode Kors fokuserer paa i samarbeid med regjeringen. Flere steder i sorprovinsen er det satt igang vannprosjekter og disse gir rent vann til mange tusen mennesker i omraadet.

Turen ned til pumpeområdet gikk veldig greit, men turen tilbake, opp bakkene vi hadde forsert på vår vei ned var tunge på tilbaketuren der vi bar jerrykanner fylt til randen av vann. Men med godt mot og dugnadsaanden friskt i minnet saa gikk turen fort. Dette er arbeidsoppgaver som lokalbefolkningen utforer hver dag, opptil flere ganger om dagen, noe det virkelig staar respekt av. Merkelig hvor lett det er aa ta tilgangen paa vann forgitt fordi vi i Norge er heldige som har innlagt vann.

JORD

Når vannet var på plass kunne neste del av prosessen begynne. Jord og vann i tillegg til gress og strå gjorde en god leire for å lage mursteiner, ved å blande godt var det klart for fordelingen av massen. Bildet til hoyre viser hvordan vannet vi har hentet blir brukt til aa lage den leiren som senere skulle bli til murstein.

Neste jobben Camilla og meg tok del i denne dagen var å bære leir klumper fra leirdepotet til formene der mursteinene tok form. Som bildene viser fikk vi også ta del i den faktiske mursteinslagingen i form av å putte leire ned i en form og stappe den skikkelig for så å løfte vekk formen for saa aa begynne på nytt.

MURSTEIN

Totalt denne varme dagen i desember ble det laget 120 mursteiner, som etter 3 dager i solen har tørket så godt at de kan begynne å ta form som et hus. Disse steinene skal brukes til å lage et kjøkken og en latrine som et lite anneks til det huset som allerede er oppført. Til et hus trenger man ca. 3000 mursteiner, så de 120 som ble laget denne dagen er kun første skritt i veien mot et nytt og mer solid hus som kan gi en ny start til et barn og dets familie.

Tida gaar fort paa 1772 m.o.h

2008-12-14T12:54:00.016+01:00

Tiden i Rwanda har gått fort og det er rart å tenke på at det allerede er desember og at nesten 1/3 av oppholdet er unnagjort. Det har helt klart vært spennende måneder, med mye lærdom, mange frustrasjoner, mye glede og masse opplevelser jeg ikke ville vært foruten!

Rart er det å være så langt borte fra kulde, snø, is, venner og familie; men samtidig så kommer det forhåpentligvis nye muligheter for å fryse og være med de nære og kjære i Norge! Og Rwanda er et bra land å bytte ut Norge med for en periode, ikke dumt å kunne bruke adventssøndagene til å sitte og nyte solen i hagen med en god bok, i stedet for å dra ullteppet godt rundt seg i sofaen hjemme (selv om det har sin sjarm det og!). Det er heller ikke minst dumt aa slippe unna julestyret med julemusikk/musakk, julegodter i butikkene fra begynnelsen av november og stressede mennesker i gatene som styrer fra butikk til butikk for aa finne de siste gavene foer julaften! Men selv om det er godt aa slippe unna slike ting, kan man jo savne tiden men har med sin familie og venner i jula da, og ikke minst 3 notter til askepott, blir ikke helt jul uten slikt! Men nok av de småsentimentale utbroderingene nå, hva har skjedd siden siste innlegg? Det har nemlig skjedd mye, baade arbeismessig og sosialt, og naar man har det travelt blir det liten tid til aa oppdatere denne siden her...

Endelig fikk vi hatt en skikkelig innvielse av huset. Som de ansatte i Røde Kors kunne gjøre oss bekjent med, kan man ikke invitere til fest uten å ofre noe; gjerne et dyr …(i utgangspunktet var det visst noe rart at vi kunne invitere til fest da vi ikke hadde bodd lenge i Rwanda, men slikt bryr vi oss ikke med, innflytningsfest come here!). Da verken jeg eller Camilla er særlig glad i ofring av dyr kun for å holde en fest (eller overhodet egentlig), gjorde vi en norsk vri og ofret ingenting annet enn tid for å finne ingrediensene til den norske retten vafler. De falt dessverre ikke helt i smak hos de lokale som kom, men vi likte dem i alle fall, saa faar vi heller prove aa ofre noe skikkelig neste fest... I tillegg til vaffellaging, stod Camilla for det kulturelle bidraget med bortlaering av hode skulder kne og taa! Dette, i motsetning til vafflene ble en stor hit, saa vi faar kjoere for Camillas fest-opplegg ved en senere annledning og!

I tillegg til vaar forste hus-fest har vi deltatt på vaar første generalforsamling, selvfølgelig kledd i tradisjonell kjole og som en del av protokoll gjengen med ansvar for å tilrettelegge alle deltakernes mapper, papirer og utseendet på møtelokalet. Som tradisjon tro når vi stiller i tradisjonell kjole på offisielle møter i Rwanda, kom selvfølgelig Rwanda TV for å filme og gjøre oss til tredjegangs kjendiser. Dessverre har vi enda ikke klart å få se innleggene på TV selv, da vi ikke har TV hjemme, men de ansatte kunne informere oss om at vi også denne gangen ble zoomet inn på… Så nå har Camilla og meg fått det for oss at vi må ta saken i egne hender (for en revolusjonerende tanke…) og prøve å oppsøke Rwanda TV selv for å få våre hender på TV-opptakene.

I litt over en uke hadde Camilla og meg gleden av aa ha besøk fra Norge, nærmere bestemt av sekretariatslederen for Røde Kors Ungdom. Det var veldig hyggelig og ikke minst oppklarende i forhold til å få satt seg ned og evaluert de første månedene av oppholdet, hvilke utfordringer som finnes, hvilken rolle vi har, hva som er forventet av oss både fra Norge sin side og Rwanda, i tillegg til aa faa vist henne litt av Rwanda og vaart arbeidsfelt! Paa bildet under ser du et marked i Nyanza distriktet som vi besokte for vi skulle paa et mote...MYE mennesker er vel det man forst legger merke til, men ser du noyere etter kan man faa oye paa noen tomater og andre salgsvarer.

Hva annet har skjedd siden sist? Vi har vaert ute i 'felt' for å gi opplysning om hygiene, hiv og aids noe som er en stor del av arbeidet som frivillige gjoer her i Rwanda, og det er en viktig form for utdanning som naar mange landsbyer og mindre steder. Da vi (fortsatt) ikke snakker Kinyarwanda som er formidlingsspraaket utenfor storbyen Kigali og til dels Butare, saa er det begrenset hva vi faar gjort bortsett fra moralsk (?) stotte, vaere en attraksjon, leke med barn og prove aa faa til en samtale med de fremmotte. Som man kan se av bildet til venstre, saa er det aa bli omringet av barn ute i landsbyene enkelt og det gir mye glede baade til oss og til barna naar vi kan utveksle noen fraser paa kinyarwanda, leke klappeleker og generelt bare vaere sammen med barna.

I tillegg til slike sensitiseringsmoter ute i landsbyene har jeg og Camilla vaert fasilitatorer på en workshop for peer-educators som skulle lære om hiv og aids. Dette var både morsomt, lærerikt og veldig utfordrende da alt foregikk på Kinyarwanda. Det var morsomt å endelig å virkelig ta del sammen med ungdommene og få vite mer om hvordan de jobber når de er ute i felt og generelt bli bedre kjent med de kulturelle utfordringene som ligger under når man jobber med temaer som hiv og aids, samt hvilke utfordringer peer-educatorene moter i hverdagen.

"du må ikke tåle så inderlig vel..."

2008-11-19T08:48:00.002+01:00

Jeg har funnet det vanskelig å gi noe som helst bilde av det som skjer i nabolandet, kun noen få timer fra der jeg nå befinner meg, da det er en kompleks situasjon og jeg verken har alle fakta eller all informasjon.
Jeg har ikke tenkt å fordele skyld i den lenge pågående konflikten vest for der jeg nå er, eller spekulere i hva som er årsak eller pådriver i den eskaleringen i konfliktnivå som verden nå er vitne til. Det jeg ikke kan være nøytral til er de menneskelige lidelsene som er en konsekvens av det som skjer, der mennesker blir drevet på flukt i eget hjemland, på flukt fra alt de eier samt nære og kjære, for å prøve å redde seg selv og sin familie, for å prøve å skape en fremtid for seg selv. Jeg kan ikke stå her på sidelinjen uten å si ifra at virkningen av det som skjer går utover uskyldige barn, kvinner og menn. Barn blir forhindret i å vokse opp i trygghet, uten en mor eller far, eller begge deler; det forhindrer barn i få den stabiliteten de trenger og det forhindrer barn i å få det livet de fortjener!

Barn, kvinner og menn på flukt er noe man ikke bør være nøytral til og er ikke noe man bør tåle bare fordi det skjer i afrika, øst-europa, sør-amerika eller et annet sted der man selv ikke er. "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv" (arnulf øverland), gjelder like mye idag som da det ble skrevet.

Humanitær lidelse er noe vi ikke bør være nøytrale til eller godta for noen pris, det er ikke noe man bør skyve under stueteppe eller gjemme langt nede i skrivebordsskuffen, det er noe vi alle bør engasjere oss i for å få en slutt på. Land som når de ble uavhengige blir beskrevet som land med en god fremtid, med tilgang på natur og menneskelige ressurser er nå igjen tilbake i en sterk konflikt, en situasjon som har vart i et tiår. Hvorfor lærer vi aldri? Hvorfor gjør vi ikke det som står i vår makt for å få en slutt på menneskelige lidelser? Hvorfor lærer vi ikke av de historiene som har utspilt seg gang på gang på gang?

Daglig møter jeg levende historier på gaten, på markedet og i felt som hver dag lever med den tragedien og konflikten som utspandt seg i dette frodige landet med de tusen åser kun noen år tilbake. Når man ser hvor utrolig mye historien påvirker menneskers og samfunss liv år etter år etter år, er det ille å tenke på at i verden idag er mange millioner mennesker som er internt fordrevne samt på flukt utenfor egne landegrenser, som vil sitte igjen med grusomme opplevelser og være nok et eksempel på en gjentakende historie.
"Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv"...

Barnelandet Rwanda

2008-11-13T17:42:00.002+01:00

Kikk gjerne innom artikkelen skrevet for Røde Kors Ungdom sine web-sider:)

Her er linken:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktuelt/Nyheter2/Barnelandet_Rwanda/

Ta gjerne en titt på Camillas artikkel også:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Overveldende_skolebesok/

Tradisjonell jente paa vestvendte veier

2008-11-11T18:34:00.014+01:00

De siste ukene har bydd paa mang en ny opplevelse, baade med og uten tradisjonell rwandaisk drakt... Forestill deg to bleke jenter med et noe uformelig stoff drapert rundt kroppen i fargene burgunder og eggeskall, da har du meg og Camilla for noen uker tilbake naar vi var en del av protokollgjengen under partnership motet til nasjonalforeningen i Rwanda (vi kom til og med paa tv i disse kjolene...). Til stede var mang en ansatt fra naer og fjern, inkludert Norges representant fra regionskontoret i Nairobi. Etter aa ha hentet gjester paa flyplassen baade tidlig og sent en sondag i Oktober, i tillegg til aa ha sittet lordag og sondag med papirer til langt over hodet som skulle systematiseres i deltakerpermer, var det endelig klart for aa erklaere motet for aapnet og vaar nye rolle som tradisjonelle 'dukker' var igang:) Moetet i seg selv var interessant og jeg var i ekstase da jeg forstod overraskende mye fransk under en diskusjon over et prosjekt! Jippi, endelig er fransken paa glid....haaper jeg i alle fall! Kvelden gikk med til en liten fest, der samtlige deltakere var samlet paa Maison de la Jeunesse for aa spise god mat, se paa tradisjonell dans fra de som kan det, og de som ikke kan det (inkuldert meg og Camilla...).

Etter to kjappe dager i Butare var det igjen klart for den litt mindre trygge reisen med bussen til storbyen Kigali, nok en gang for aa ikle seg en herlig samling toy i uformelig fasong. Youth Assembly stod paa planen og for forste gang i rwandisk historie skulle tre ungdomsrepresentanter velges som faar ta del i rode kors styret. Paa bildet ses den nyvalgte ungdomspresidenten som blir intervjuet av tv. Det var moro aa faa delta paa dette motet, selv om det innebar en nye og mye mindre flatterende valg av tradisjonell drakt i fargene beige, gull og knall rod...Uansett fargevalg, komplimenter ble gitt og tatt imot med takk:) Morsomt var det aa mote de ca. 60 ungdommene som var kommet for aa delta paa motet fra de 30 distriktene i Rwanda (president og vise-president for ungdommene var invitert). For forste gang i lopet av de nesten to mnd som har gaat her i Rwanda fikk vi mote saa mange unge frivillige paa en gang! Jentene var sjenerte og turte nesten ikke snakke med oss, mens gutta er stikk motsatt og spoer villig i vei om det meste.

Etter aa ha vaert tradisjonelle jenter i noen dager vendte vi tilbake til Butare igjen for noen intensive dager med fullforing av diverse rapporter samt feltturer for aa delta i oppstartsfasen paa et nytt barneprosjekt i Nyamagabe distriktet. Der dro vi rundt sammen med 2 koordinatorer som skal lede prosjektet for aa snakke med hele lokalsamfunn for aa prove aa lokalisere de barna i mest saarbarelivssituasjoner for aa kunne etterhvert kunne gi et tilbud til disse i form av skolegang, sanitaertilbud, matprosjekter samt tilgang paa husly. Dette var helt klart sterke opplevelser der man faar mye ny kunnskap om hvordan ting gjoeres, hvem som faar tilbud og hvor behovene er storst. Da utsporringen av landsbyen foregikk paa Kinyarwanda og min kinyarwanda forelopig kun strekker seg til 27 ord, var det ikke saa mye jeg hadde aa tilby annet enn aa aktivisere en del av barna som var tilstede. Og jeg klager ikke, for barna er morsomme aa leke med og jeg kom virkelig tilbake til barndommen igjen da klappeleker og leking med hoppetau, hoppestrikk og traad-mellom-fingrene-som-man-kan-lage-figurer-med ble presentert:)

Selv om vi leker mens vi er paa jobb, saa er det tid for 'seriost' arbeid og, og etter arbeid kommer gjerne litt fritid...saa denne helgen satte C&C kursen mot vest, paa kronglete veier gjennom groenne aaser og bratte bakker, foer vi endte opp i Kibuye en idyllisk by ved lake kivu...( jeg er fullt klar over at det skjer ting over grensen til nabolandet og dette er forferdelig og trist aa tenke paa, men er noe jeg ikke vil gaa noe naermere innpaa paa i denne bloggen da oppdateringer om hva som skjer kan faaes gjennom aa folge med i media og internett). Kibuye har flotte naturomraader, som resten av Rwanda, med gode muligheter for turer, sol, bad og baatliv, noe vi benyttet oss av for aa prove aa hente oss inn etter noen intensive uker med jobbing. Camilla presterte aa felle en taare ved aa endelig ha sjo i naerheten og jeg maa innromme at sandefjordsk som jeg er saa var det deilig aa komme til vannet igjen:) Og naar sondagen ble benyttet i baat og paa en oy ute i innsjoen var helgen komplett! Til og med litt brunfarge klarte vi aa faa med oss tilbake til virkeligheten igjen.

Carina etter 9 mnd i Rwanda... (?!)

2008-10-18T17:14:00.022+02:00

Det er nok en overhengende sannsynlighet at dette oppholdet 2 grader sør for ekvator vil gjøre noe med meg, på mange måter. Her vil jeg nevne noen uvaner, eventuelt fordeler (kommer helt ann på hvilken vinkling du selv tar) og 'forventninger' jeg med stor (?) sannsynlighet vil pådra meg underveis disse 9 månedene.

For enkelthetskyld har jeg kategorisert disse utsagnene, noe som gjør det lettere for deg som leser å gå direkte inn på de kategoriene du tror vil påvirke mitt forhold til deg. Som sagt er dette uvaner, fordeler og forventning jeg tror jeg står i fare for å tillegge meg, da mange av disse utsagnene er dagligdagse scenarioer og opplevelser her nede. Som ser hør og bør er det viktig å ha en noe useriøs artikkel med i en blogg, så her kommer en versjon av en meget lite PK artikkel. Spør om det er noe du lurer på!

Transport:

Få signaler om når det kommer politikontroll av medbilister, gjerne ved stor bruk av blinklys, blending samt diverse håndgester der jeg får vite om jeg kan gasse på eller må slakke av.
Blende medbilister, enten for moro skyld eller for å signalisere at politiet har kontroll lenger fremme.
Forventer og kun betale 20 kr for en 2 timers busstur.
Vinke mens jeg sitter i bil til alle som står rundt eller kommer løpende.
Bli hentet av privatsjåfør hver dag for å bli kjørt til jobb.
At når jeg skal transportere lange bjelker/planker, vann, frukt i kurver etc, så bærer jeg dette på hodet.
At små barn bærer mindre barn på ryggen.

Primærbehov:

Ikke nødvendig å spise på 8 timer, ei heller benytte toalett, da jeg forventer at jeg ikke har tilgang på vann til daglig.
Dusjing er oppskrytt... (eller?).
Bli spurt om jeg har sukkersyke om jeg ønsker å spise noe iløpet av en arbeidsdag.
Spare vann i gul plastkanne i tilfelle vannmangel.
Forvente aa faa servert varm drikke naar jeg vil ha vann eller brus paa restaurant...
Bruke myggspray/mygga istedetfor parfyme.
Sove på så hard pute at man får gnagsår på øret og kink i nakken.
Bli hyper av 3 slurker kaffe.
Få kjøpt en ukesrasjon av frukt og grønt for 7 kr.
Få kjøpt sjokkis med mitt navn på:)
Spise en grei middag ute paa restaurant for 7,50 kr...
Reise til hovedstaden faar aa kjope paalegg til frokost.

Sosialt liv:

Bli invitert i venners venner bryllup og ende opp som hovedattraksjonen selv om man ikke kjenner en sjel der...
Ta ALT på sparket. Forvent at jeg kommer på døren kl. 8 en lørdag morgen for å invitere deg der og da på hyttetur eller viktige møter.
Holde spontane taler om det er en mengde folk i nærheten.
Bli midtpunktet på alle tilstelninger, uansett hvor og når.
Kommer alltid til å gå med hodelykt i tilfelle strømbrudd.
At alle nye jeg møter spør om jeg er gift eller har barn istedet for hvilke hobbyer jeg har. Og om jeg sier at jeg er verken gift eller har barn, få spørsmålet om jeg er nonne eller skal bli det...
Henge med folk som har vært med i OL.
At barn på skoler kommer løpende for å ta meg imot når jeg kommer på besøk eller går i gata...
Bli danset for og dratt med i dansen ved ethvert skolebesøk.
At små barn slutter å gråte når de ser meg da de har lært at muzungoer spiser små barn som gråter...?
At hele nabolaget stiller til dugnad for miljøet en gang i måneden!
At folk står i trærna for å få med seg fotballkamper.
Bli vekket kl. 05.30 av taktfaste rop og sanger mens politiet/militæret eller nabolagets mosjonsgruppe har sin daglige løpetur rett utenfor dørstokken min.
At guttekompiser holder hverandre i hånden og sitter på fanget til hverandre hvor som helst og når som helst.
Ha tilegnet meg en veldig intern og merkelig form for humor, ogsaa kalt galgenhumor...

Musikk:

Like tekno og dance låter...
Elske Britney Spears og Backstreet Boys, samt Cher...
Gå på konserter med kun playback.
Forvente å kunne gå opp på scenen å gi artisten penger i lomma samt danse litt.
Forventer at artisten på scenen takker for at jeg har kommet.
Bue ut artisten om jeg ikke liker han/hennes imitering til muikken.

Arbeidsliv:

Mange rare håndtrykk og hilsemåter. Enten det være seg slappe håndtrykk, klemming på et kinn, klemming ala fransk måte, holding på begge skuldre eller armer, vanlig håndtrykk som går over i tommelholding for så å gå tilbake igjen til vanlig håndtrykk, eller bare lene hånden inn mot den andres underarm.
Forvente at african time gjelder overalt!
Ikke si hadet når jeg legger på etter en telefonsamtale.
Legge på røret når den jeg snakker med er midt i en setning.
Snakke mye om planlegging uten og faktisk planlegge.
Være en levende reklameplakat for min arbeidsgiver, i form av alltid gå kledd med logo.
Ved enhver fotomulighet lete etter arbeidsgivers logo slik at den kan bli med på bildet og.

Samfunnstjenester:

Forventer å finne vekslingsbyråer kalt: ’God is Able’
Kan ikke banken veksle mine penger forventer jeg at de gir meg instruksjoner om hvor jeg finner black-market for veksling, gjerne inne i bildele-butikker.
At telefonselskapene løper etter meg for å selge meg kontantkort på mellom 5 og 50 kr.
At nyhetene kun har positive agurknyheter å tilby meg...her har TV2 og NRK en jobb å gjøre...
Søker jeg online for visum eller jobb forventer jeg at jeg må fylle ut søknaden mens jeg er på nett hjemme for så å skrive den ut og gå å levere den personlig i skranken på visumkontoret eller hos arbeidsgiver...
Kun betale 45 kr hos tannlegen for full undersøkelse.
Hos frisøren forventer jeg å få håret dynket fullt av oliven olje spray som siste finish.
Sette enorm pris på vann fra springen, helsevesen med godt utstyr, gratis skolegang og asfalterte veier.

Hus og Hage:

Kun betale 1250 kr i måneden for 300 m2 hus og 1000 m2 hage, med banantrær og tomatplanter lett tilgjengelig. Innbakt i denne prisen 'forventes' det at vakt og hushjelp er med...
Pynte vegger og bilen min med jesus-gjenstander.
Belære folk om ulike landbruksmetoder, der kroppen og enklere redskaper er tingen og maskiner er oppskrytt!
At adressen min er muzongoen i den og den umuduguduen, ikke navn på meg eller gata...
Lukte på madrasser og puter før jeg kjøper det på gata.
Skaffe meg husdyr som; gekko, maur, kakerlakker, hoppe-edderkopper, mygg, eventuelt geit og høner (om ikke naboen allerede har høner og gjeiter da).
At øverste leder i bedriften/organisasjonen jeg jobber for blir med meg på husvisning.
Ha 3 store hengelåser på dørene og 14 nøkler totalt på nøkkelknippet.
Eksotiske kuer.

Språk:

Snakke i vi-form, ikke jeg. Uansett hvilken situasjon vi (jeg) er i, enten det er under tannpussen, opphold på immigrasjonskontoret etc.
Være språkforvirret til enhver tid. Skal jeg snakke norsk, engelsk, fransk, kinyarwanda eller swahili nå? Alt i samme setning kanskje?
Glemme hvordan bokstaven L uttales, bytte den ut med R istedet, bortsett fra i ordet pili-pili (piri-piri) der omvendt utbytting er forventet!
Snakke i forkortelser: PK, GS, SG, POA, KS, FM, OVC.
Få rettet på min franskuttale for at det er for lite afrikansk-fransk uttale:)
Gå rundt grøten i samtaler.
Hvis jeg sier noe forventer jeg at mottaker tenker ' hva mener hun egentlig, hvorfor sier hun dette til meg, og hvilken agenda har hun'.

Kan jeg regne med at du har ledd noen ganger, blitt provoset andre ganger og blitt forbauset over det jeg her har skrevet? BRA:) Mange av disse punktene er satt veldig på spissen, så ta ting med en klype salt så fikser det seg!

Where the streets have no name

2008-10-16T18:09:00.018+02:00

Rwanda er landet og Sør-Provinsen er stedet der adresse er oppskrytt og Umudugudu er det som gjelder. Umudugudu er 'nabolag' og disse har navn, selv om gatene ikke har det. Natur er det mye av noe jeg virkelig får oppleve når arbeidsdagen bringer meg og min medreisende ut på landsbygda i sør-provinsen, der husene blir mindre og mer tettbefolket, rismarker og sumper er en del av hverdagen og inntekten, i tillegg til lange avstander mellom arbeidssted, marked og hjem. Barn som bærer vann i både små og store gule jerry-kanner er hverdagskost, det samme er damer som bærer barn på ryggen og holder store paraplyer, som skygge for solen, i hånda. Paa umudugudu mote i en av sektorene i Nyanza distriktet.

Naturen er vakker i Rwanda, både å se på og spise. Frukt og grønt er nemlig utrolig billig her nede, noe som gjør at mye frukt og grønt konsumeres i løpet av uken! For litt informasjon til dere der hjemme som har relativt dyre frukt og grønt priser, så er dette normale priser her nede:

1 kg Tomater = 2,5 kr

1 kg Gulerøtter = 3 kr

1 stor Avocado = 50 øre

1 kg Bananer = 2 kr
1 kg lok = 1 kr

I tillegg til utrolige priser på markedet, har jeg og Camilla vårt eget banantre i hagen, dette er ikke vanlige bananer, men kokebananer som man kan ha til middag istedetfor poteter eller ris. Hagen vår har også nå fått et nytt tilskudd i form av tomatplanter, noe vi er veldig fornøyde med. Så gjenstår det bare å se om vi har så grønne fingre at vi klarer å få høstet noen tomater og!

Grønne fingre bør vi nesten gro over natten, for i dagene fremover blir det mye arbeid i jorda i lokale dugnader for miljøet i sektorene i det ene arbeidsdistriktet vårt. I tillegg til denne ene dagen med jord-jobbing, så ser det ut til at agronomen i meg må frem (uansett hvor dypt jeg enn må grave for å finne den), da et av programmene som hjelper barn i sårbare livssituasjoner her nede går ut på å dyrke mark, enten det er rismarker, sumpområder som dyrker jordnøtter, søtpoteter eller bønner. Dette er et av programmene jeg skal hjelpe til på, så agronom - fremad marsj!

Saa var det husene da...det er jo ikke til aa stikke under en stol at det er store kontraster mellom den standaren jeg lever i her og hjemme i Norge og den standaren den jevne Rwandaiser lever i. Dette kan jo lett ses paa de bildene jeg har lagt ut av det huset jeg og min medreisende bor i og disse husene som jeg til stadighet ser paa vei til og fra jobb. Det skal jo ogsaa nevnes at mange av husene her nede ikke ser ut som dette huset laget av leire. Ogsaa hus laget med sement finnes til og fra jobbveien, men dette har jeg desverre glemt aa faa med paa minnepinnen min denne dagen! Dette gir selvfolgelig mang en tanke om hvor urettferdig verden er, og hvor utrolig heldig jeg har vaert som er fodt inn i et av verdens rikeste land med alle de materielle godene som folger med. Men saa er det saa da, at den felleskapsfolelsen og den mellommenneskelige varmen jeg opplever her er noe som ikke er saa lett aa se i lille, kalde Norge. Og DET er virkelig noe jeg skal laere av og prove aa ta med meg hjem!

Men naa er det jo ikke bare jorddyrking og slikt jeg skal drive med her, selv om dette ser ut til aa bli en del av arbeidsoppgavene i rorhold til OVC-prosjektene her nede. Ogsaa andre arbeidsoppgaver vil staa sentralt, som for eksempel styrke ungdomsstrukturene og stotte opp om de frivillige baade i sektorene og distriktet, gi informasjon og faa informasjon om diverse temaer som helse, hygiene, hiv/aids, rode kors prinsipper og barns rettigheter. Dette er alle temaer som staar sentralt i organisasjonen her nede, og som jeg gleder meg masse til aa faa ta del i. Organisasjonstrukturen er en ganske annen enn det jeg er vant med fra Norge, saa daglig faar jeg ny input i forhold til hvordan ting henger sammen her, spesielt i forhold til hvordan de frivillige jobber her nede. Dette er kjempe spennende og laere mer om, og ikke minst gleder jeg meg til aa bli bedre kjent med flere frivillige! I tillegg til disse arbeidsoppgavene skal Camilla og meg ogsaa vaere med aa styrke og stotte opp om youth sections i skoler (selv om dette er i skoler, saa er det fortsatt en del av RK strukturen, noe som gjor at det virker noe uoversiktlig, men sann er naa det). Dette har gjort at vi har vaert paa besok paa mang en skole ilopet av de siste to ukene, og dette forer med seg mange lopende barn, mange sporsmaal, vinking og sjenert snakking og peking. Ikke minst er det mye dansing naar vi kommer paa besok. Paa bildet til venstre er jeg og Camilla paa besok hos en skredderklasse som er sponset av Rode Kors som del av skills training istedetfor secondary school. Og det er ikke bare de vi kommer paa besok til som danser, vi blir ogsaa dratt med og faar ristet godt los i takt med sanger paa Kinyarwanda.

Tusen aaser, folelser og opplevelser

2008-10-09T15:56:00.033+02:00

Saa var Kigali et tilbakelagt stadium og Butare et faktum. Sondag formiddag sa vi farvel til hovedstaden etter mange innkjop og fikk etter mye om aa men pakket alt i bilen og satt kursen for sor-Rwanda og universitetsbyen Butare. Vel fremme og etter noe utpakking i det flotte huset som er vaart for de neste 9 mnd, var vi klappet aa klart for madrass kjoping paa det lokal markedet. Selv om markedet egentlig er sondagsstengt, stoppet ikke det oss og vaar kontaktperson i letingen etter den perfekte madrass... Etter aa ha traalet det tomme markedet etter folk som kunne hjelpe oss i letingen, fant vi endelig det vi lette etter; en liten stand med madrasser i forskjellige farger og med virkelig forskjellig kvalitet. Som de madrassbevisste kjoperne vi er, skulle vi gjerne ha det beste; noe som viste seg aa bli en dyr, illeluktende, fargerik og hard affaere. Saa naa sover jeg paa en herlig illeluktende, hard madrass i vaart flotte hus som har det meste utenom stodig vanntilforsel. Og som tillegg til den flotte madrassen har jeg faatt kjopt inn et skikkelig blomstrete teppe i rosatoner samt rosatonet laken og putetrekk, saa her er det virkelig matching og fancy fancy:)
Grunnet mye mygg og lite myggnetting, da vi manglet noe aa feste nettingen i, ble det to trange netter i senga til Camilla (det eneste stedet en improvisert myggnettingslosning fungerte).

Dagen etter bar det avsted til markedet igjen for aa prove aa finne puter, og puter fant vi og puter luktet vi paa for aa prove aa spare vaare neser for mer mindre godluktende ting til soverommet. Putene lukter ikke, men er derimot innmari harde, saa kink i nakken er naert forestaaende...Men hva gjor vel det, naar man lever i et hus tilnaermet et slott med hage saa stor saa stor og med saa mange flotte mennesker rundt oss som tar godt vare paa oss og viser oss Rwanda fra sin beste og noen ganger mest tragiske side? For det gaar opp og ned her paa mange flere maater enn alle turene over de tusen aaser; noe som gjor dagene veldig interessante, flotte, folelsesfylte og triste, men som til sammen utgjor det beste og det mest utfordrende i hverdagen som ungdomsdelegat.

De siste dagene har vi faatt sett mye mer av de rurale omraadene i Rwanda enn det vi tidligere har faatt oppleve, noe som virkelig gir mersmak da det er utrolig vakkert landskap, veldig hyggelige mennesker som etter aa ha sett paa oss noen minutter ofte kommer bort for hilse paa, lope etter bilen, ta paa oss eller stille utrolig mange sporsmaal baade paa kinyarwanda, fransk og noe engelsk. En annen kuriositet herfra er at bilene som ses i gatene og som vi sitter paa med veksler paa aa ha ratt paa venstre og hoyre side...Er vel igrunn kun et importeringsfenomen da det her er vanlig aa importere biler fra Kenya med venstrekjoring samtidig som man importerer biler fra andre land med hoyre kjoring og, men artig er det lell.

I tillegg til aa oppleve mye ute i felt og paa landeveien saa har Butare og flyttingen hit ogsaa foert med seg opplevelser i hjemmet. 'Slottet' vaart har 3 soverom, peis, spisestue, vanlig stue og gang. I tillegg til 'ute'kjokken og ekstra rom. Dette utekjokkenet var lite fristende saa vi flyttet kjokkenet fra det stedet til et vanlig 'soverom' var det tid for matlaging og ikke minst oppvask. Manglende vanntilforsel har foert til improvisasjon paa oppvaskfronten, noe Camilla tydelig demonstrerer paa bildet. Ingenting er som aa vaske opp i vasken paa badet i morket paa grunn av manglende elektrisitet og vann! Saa selv om huset er herskapelig i seg selv og ikke minst med den store hagen (der det for tiden jobber 3 personer paa eierens regning med aa plante tomater og saa nytt grass) saa er det ogsaa tid og sted for improvisasjon i de daglige rutinene.

Etter mandagens planleggingsmote med diverse folk i organisasjonen, har jeg og Camilla blitt tatt med paa flere feltturer i sor-provinsen. Der har vi faatt besoke skoler, youth sections, prosjekter knyttet opp mot OVC's (orphans and vulnerable children). Disse turene har vaert preget av mye latter, dans, sang og fomling paa fransk og kinyarwanda, i tillegg til mange sporsmaal om oss, Norge og Rode Kors. Til tider har noen av disse besokene vart som aa oppleve en 'kjendis' tilvaerelse; i form av at barn og ungdommer kommer lopende etter bilen vi sitter i, mot oss naar vi gaar ut og stiller seg i klynger rundt oss. Mens vi staar i disse klyngene stilles mang et sporsmaal, gjerne om vaar sivilstatus, hva vi dyrker i Norge, hvor mange barn vi har og hvilken kirke vi tilhorer. I tillegg til disse samtalene faar vi sporsmaal om aa ta bilder, noe vi gjerne gjoer og noe som til tider skaper utrolig mye glede, latter og hylende skraal. Samtidig som barna til tider kan vaere litt sjenerte, tiner de fort opp og ender gjerne med aa 'teste' om huden vaar smitter av ved aa gni litt paa armen vaar aa kikke for saa aa hyle av latter.

I tillegg til disse mer uformelle samtalene blir vi fort kastet inn i informasjonsarbeid om Rode Kors og forskjellene og likehetene mellom organisasjonen i Norge og Rwanda paa disse besokene. Plutselig mens vi sitter eller staar aa aner fred og ingen fare faar vi beskjed om aa holde et lite foredrag om Norge, oss selv og hvordan organisasjonen jobber hjemme. Dette tar meg litt paa senga, men ut kommer informasjon og alle blir glade:)

I tillegg til aa faa mer kunnskap om arbeidet til Rwanda Red Cross, onsket en av de ansatte i organisasjonen at vi skal faa mer kunnskap om folkemordet i '94. Han mente at for aa jobbe i Rwanda maa vi forstaa og kjenne til historien, siden alt arbeidet til Rwanda Red Cross er preget av dette. Derfor ble vi tatt med til Genocide Memorial Centre i Gikongoro. Der ble vi fortalt at under folkemordet i 1994 flyktet flere tusen personer til denne nedlagte skolen, der de ble fortalt at de ville faa beskyttelse. I noen dager fikk de mat, vann og ble beskyttet, slik at de skulle hente flere som fryktet for aa bli drept. Til slutt var 50 000 barn, voksne og gamle samlet paa skolen. I lopet av noen faa netter ble samtlige drept og lagt i massegraver. I etterkant av folkemordet har likene blitt gravd opp og 14 000 kropper har blitt balsamert og ligger naa paa utstilling fordelt paa 24 rom.
Dette var et utrolig sterkt moete med en historie som preger hverdagen til saa mange mennesker her i landet. Taarene satt lost naar vi ble geleidet inn i rommene og ble fortalt historien til stedet. I tillegg til alle de forskjellige minnesmerkene rundt omkring i landet saa blir man ogsaa minnet paa hvilken historie som finnes her ved at man til stadighet ser fanger gaa rundt i gatene paa vei til/fra community work i sine lett gjenkjennelige rosa eller oransje drakter. Ikke alle disse fangene sitter fengslet pga av folkemordet, men folk her har estimert at ca. 80% av fangene er her pga av dette.
Men nok om dette for denne gang...Det er nemlig ikke det triste og tunge som alltid preger det jeg ser her nede, samtidig som dette alltid har en paavirkning. Men det totale inntrykket jeg sitter igjen med er utrolig komplekst fylt av baade gleder, sorger og ikke minst mange utfordringer i tida som kommer.

Beklager faa bilder, men nettet er ikke akkurat raskt her nede saa faar ikke lastet opp saa mange bilder...men en gledelig ting er jo at jeg blir unaturlig glad naar endelig det foerste bildet klarer aa bli lastet opp etter 3,5 timer med ventetid:)

Lite land, utrolig med folk!

2008-10-01T19:30:00.007+02:00

Som tidligere nevnt her på bloggen har Rwanda et fantastisk landskap med frodige utrolig grønne åser og en veldig rød jord, noe som ofte får tankene til å vandre til metaforer for den historien dette lille landet har. I tillegg til den utrolige naturen, så er det en annen ting som slår en når en kommer til Rwanda, nemlig alle menneskene som er ute i gatene, langs med veikanten, på jordene, i husene, på takene; overalt der mennesker kan komme til så er det mennesker! Man skjønner fort at dette er et veldig tett befolket land, kanskje det landet med størst befolkningstetthet per kilometer?!

Så selv om det alltid er mye folk rundt oss nesten til enhver tid, så er det i alle fall godt at alle vi møter er veldig blide, hyggelige og relativt kontaktsøkende. Til og med barna har vært veldig kontaktsøkende, noe vi har fått høre at de sjelden er (men dette forandres kanskje når vi kommer ut av hovedstaden og inn i de mer rurale områdene?!). Det går ikke en dag uten av at en flokk barn løper mot oss for å hilse på; gjerne hilse på fransk, og ta oss i hånden eller på huden (noen ganger kan det nesten føles ut som om de sjekker om hvitfargen vår smitter av, noe den ikke gjør...). Men dette var noe vi hadde hørt at ikke var så sannsynlig at kom til å skje, da rwandaisere ofte er veldig sjenerte og ikke tar så fort kontakt. Men foreløpig har barna vist seg fra en helt annen side.

Men det er virkelig ikke bare barna her som er utrolig blide og hyggelige, også voksne er det. Jeg føler meg godt tatt vare på og møtt her nede, så selv om det er noen spilleregler som må læres for å skjønne mer av hva som skjer rundt meg til enhver tid, så er det ikke tvil om at rwandaisere er hyggelige folk!

Forhåpentligvis flytter Camilla og meg sørover til Butare nå i helgen, da kontraktene skal være i orden for det huset vi skal bo i, og vi er klare for å 'innta' Butare, kontorene, landsbyene og ikke minst slottet vårt av et hus:) Skulle noen befinne seg i sentral Afrika og ha lyst til å komme på besøk, vi har plass til dere!

En annen ting som gjør at det skal bli litt godt å flytte fra Kigali er det faktum av at vi hver morgen i halv seks tiden blir vekket av en gjeng mannfolk på løpe- og hyle/brøle/synge tur rett utenfor dørstokken vår, noe som den første gangen gav oss en skikkelig støkk og jeg i alle fall tenkte mitt i forhold til...oj hva skjer, er det noe fare på ferde nå? Heldigvis kan vi være betrygget i at det ikke er noe spesielt farlige 'gerilja'grupper på ferde, det er nok snarere en vennligsinnet gjeng mosjonister som tar seg en tidlig opp-og-våkne-være-sprek-og-bråke-ganske-mye tur!

I tillegg til alle rwandaiserne som av veldig naturlige årsaker bor her i Rwanda (!) så er det også en liten delegasjon nordmenn her, noe jeg og Camilla fikk oppleve på lørdagen da vi deltok på en liten lunsj-get-together. Der var det slik at vi traff samtlige nordmenn med unntak av ei som bor her i Rwanda. Nå er det ikke slik at det er så mange nordmenn her, så det var ikke så mange vi traff...Totalt bor det 7 stykker her, derav 4 barn....ja og nå meg og Camilla da. Så nå er det kanskje muligheter for et lite 17 Mai tog? Ellers har helgen godt med til å prøve å hente seg litt inn, samt vise en kompis av Camilla rundt i Kigali og ikke minst ta seg en liten dukkert i hotelbassenget på Hotel des Mille Collines. En liten luksus vi følte vi trengte men som samtidig gav litt rar bismak da vi nesten følte oss litt 'koloniale'. Jeg trøster meg med at når ukene går og vi blir godt kjent med folk og fe her nede så blir det kanskje mindre behov for slike utflukter til hoteller og luksuslivet:)
Over og ut for denne gangen!

Kultursjokk, stempling og hus i Butare!

2008-09-26T19:37:00.004+02:00

Så var første uken i Rwanda over med mange forskjellige nye inntrykk, følelser og utfordringer. Både arbeidsmessig, sosialt og ikke minst språkmessig! I løpet av en dag snakkes gjerne Fransk, Kinyarwanda, Engelsk, Swahili og ikke minst mye gestikulering med kroppspråket. I tillegg snakker jeg og Camilla norsk oss i mellom, så man kan trygt si at språkforvirringen til tider er total:)

Ellers har kultursjokket vært en liten tur på besøk denne uken, med en liten gjesteopptreden mandag og tirsdag, da mye føltes tungt og kommunikasjonen med omverdenen føltes vanskelig, men heldigvis har sjokket sluppet taket og jeg gleder meg nå igjen masse over å være her! Nydelige folk vi har blitt kjent med gjennom jobben og de tar godt vare på oss, nesten litt for godt da det noen ganger kan være behov for litt 'alenetid', men bedre med for mye 'oppvartning' enn for lite...eller?

De første dagene på jobb etter søndagens tur til Butare for evalueringsmøte med de forskjellige distriktene var noe annerledes enn jeg hadde forventet. En annen positiv ting som kom ut av vårt besøk til Butare, i tillegg til all informasjonen vi fikk, var at vi fikk sett på hus:) Vi fant et flott hus med mye plass ca. midt mellom kontoret og butare by, noe som passer oss helt perfekt:) Så er det noen som vil ta seg en tur, har vi nok av plass:) Tilbake i Kigali, ble lite eller ingen informasjon gitt til oss om hva vi skulle gjøre og jo mer vi spurte jo mindre fikk vi vite...men etter litt frustrasjon så fant vi løsningen; sitte stille eller bare henge rundt og så fikk vi info uten å stille spørsmål :)

Onsdagen gikk med til å leke stempelmaskin (se bildet over), da vi satt å stemplet medlemskort til den o'store gullmedaljen. Men godt å endelig gjøre noe! Dette var også dagen for å skrive litt mail og leke reddende datanerd for kontorpersonalet da nettet streiket mens vårt MTN nett fungerte:) Helsefasilitetene i Kigali har også hatt et lite besøk av to muzungoer, da Camilla hadde vondt i tennene og vi måtte teste tannlegetilbudet i landet med tusen åser. Vi kan konstantere at tilbudet er svært godt og svært billig:) (se bildet over).

Ellers har dagene vært fylt med mye hilsing på personalet og frivillige og idag har vi vært å besøkt et OVC prosjekt her i Kigali, noe som var veldig artig:)

I morgen er det Umuganda, noe som vil si at alle i hver Umudugudu (nabolag) har felles opprydning av fellesarealer, noe vi skal være med på, så det skal bli artig å se hvordan foregår:) Over og ut fra Rwanda for denne gang!

Kenya i bilder....

2008-09-22T18:17:00.002+02:00

Muraho fra Rwanda!

2008-09-20T18:32:00.003+02:00

Dagene i Nairobi har vært veldig avslappende samt informative da vi har blitt oppdatert på sikkerhetssituasjonen både i regionen samt i Kenya og Rwanda. Torsdagen hadde Camilla bursdag og passende nok var det lagt opp til et besøk i Nairobi National Park. Der vi kunne se både Sebra, Løve, Sjiraffer, Vannbøfler og mange mange andre dyr:)

Etter noen lettere lukseriøse dager i Nairobi, Kenya ankom vi Rwanda igår ettermiddag. Etter passkontroll og lettere kaotisk uthenting av bagasje på flyplassen ble vi møtt av tre veldig blide og hyggelige personer fra Rwanda Røde Kors. De fraktet oss gjennom herlig grønne åssider med tilsvarende herlig rød jord til hovedkvarteret til Croix Rouge de Rwanda, der vi nå bor i hver vår lille leilighet med toalett og dusj. Dette er en del av organisasjonsens måte å tjene litt penger på for å fortsette andre typer aktiviteter ved at de kan leie ut et rom eller to:) Det er her vi også spiser maten vår, som til opplysning er veldig god! Kokte bananer, bønner og kokt kjøtt gjør at vi får spist godt og blir klare for dagen. Personalet og de friville er kjempe hyggelige og tålmodige som holder ut alle våre kanskje underlige spørsmål:) Det er mange som bor inne på området til Røde Kors av de som jobber der, noe som kanskje viser at de ikke skiller like mye på jobb og fritid som oss i Norge:)

Ellers prøver vi å lære oss litt KinyaRwanda som ser ut til å være det språket flest snakker her, i tillegg til Fransk og noe Engelsk, så vi har litt å lære:)

Nairobbery...

2008-09-16T16:39:00.002+02:00

Da er Camilla og meg endelig i Afrika, nærmere bestemt i Kenyas hovedstad Nairobi (aka Nairobbery). Vi kom igår etter en liten flytur fra Gardermoen til Schiphol før siste destinasjon var Nairobi. Fred hentet oss på flyplassen og han har igrunn kjørt oss både hit og dit, til og fra kontoret til NorCross og IFRC etc!

Nå nytes litt stilletid ved bassenget og oppdatering av epost, nett og macadamia nuts:)

Mer oppdateringer, med spennende stoff (lover at vi har opplevd mer artig neste gang!) kommer senere! Men nå, litt 'profilering' av ungdomsdelegatprogrammet og seff Camilla og meg....sjekk ut denne linken :) http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Hva_er_Internasjonal_ungdomsutveksling/Arets_ungdomsdelegater/

Godt igang med kursing og vannkopper!

2008-09-02T21:18:00.003+02:00

Fra 24. August har vi som skal være ungdomsdelegater vært samlet på kurs, noe vi skal være frem til 12. September. Første uken var vi sammen med folk fra andre organisasjoner på et kurs gjennom Fredskorpset og denne uken samt neste er kun oss fra Røde Kors Ungdom samlet i Oslo for egen kursing.
Det blir mye gjennomgang av aktiviteter vi driver med i RKU samt hvordan organisasjonen er bygget opp både her hjemme og i det landet vi skal utplaseres i. Endelig har vi fått møte de to jentene som vi utveksler med, og Aline og Jennifer er kjempe herlige jenter med mye godt humør, og ikke minst gode kunnskaper og erfaringer fra Røde Kors arbeid i Rwanda!!! Etter å ha snakket med dem gleder jeg meg enda mer til å dra nedover å virkelig komme igang, og heldigvis nærmer det seg fort....:) Vi har igrunn allerede fått en liten forsmak på at når folk fra forskjellige land møtes så kan ting skje, slik som at det som er en vanlig barnesykdom her plutselig bryter ut...Jennifer har nemlig fått vannkopper:(
I tillegg til kursing om forskjellige emner har vi fått våre nye jobb pc'er, og det er denne jeg nå prøver å bli litt kjent med. Men kursing er jo ikke bare forelesninger etc, men også mye sosialt både med folk fra RKU samt venner i Oslo, så det er koselig å få sett så mange som mulig før man har avreise:)
Dette var en liten oppdatering (ja jeg vet, tørr og kjedelig, men jeg lover å skjerpe meg og komme sterkere tilbake senere!).

Linker og aktuelle artikler

2008-08-05T18:13:00.003+02:00

Linker og aktuelle artikler:

8. August 2008 kom Dagbladet med artikkelen 'Frankrike deltok i folkemordet i Rwanda', følg linken under og les mer:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/05/542709.html

Denne artikkelen er en direkte oppfølger til Reuters nyhetsartikkel: 'Rwanda accuses France directly over '94 genocide':

http://www.alertnet.org/thenews/newsdesk/L5359713.html

Human Rights Watch har en god del stoff om folkemordet;

http://www.hrw.org/reports/1999/rwanda

Rwanda here I come!

2008-08-04T14:36:00.005+02:00

I slutten av mai 2008 ble det klart at jeg får dra ut som ungdomsdelegat med Norges Røde Kors til Rwanda, og søsterorganisasjonen der. Nå er det i begynnelsen av august, og reisen nærmer seg med stormskritt, og jeg begynner for alvor å glede meg! Fra 24 august til 13 september er det briefing og kursing i regi av Norges Røde Kors i Oslo, der skal vi gjennom mange timer med kursing i alt fra aktivt valg, internasjonal humanitær rett, førstehjelp og ikke minst på flukt. 15 september reiser jeg sørover til Rwanda, det lille landet i sentral afrika, som er nærmeste nabo med DR Congo, Burundi, Uganda og Tanzania.

Rwanda ble frigjort fra Belgia i 1962, og idag er det Paul Kagame

som er president i republikken som er hjem til ca.9 millioner mennesker. Barn og unge er den største andelen av befolkningen, og gjennomsnittsalderen er ca. 18 år, noe som er veldig ungt! Verden forbinder gjerne Rwanda med folkemordet i 1994 der ca. 800 000 mennesker ble drept på grunn av etnisk, sosio-økonomisk og annen tilhørighet til det som da ble referert til som gruppene Hutu og Tutsi. Les gjerne mer på f.eks http://en.wikipedia.org/wiki/Rwanda, og https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos.rw.html

Butare (Huye) i sør-provinsen, er det lille byen jeg og min med-delegat skal bo i de 9 mnd vi er på jobb der nede. Denne byen blir beskrevet som den viktigste byen i Rwanda frem til 1965 da landets hovedstad, Kigali, overtok denne æren. Fortsatt har Butare det største universitetet i landet, selv om det er en liten by. Les gjerne mer på www.rwandatourism.com/kigali.htm, og mer informasjon om stedet kommer når jeg finner meg tilrette der nede!